Hva lønner seg mest, egentlig?

Produsenten av Volkswagen, VAG, har beregnet mengde utslipp av klimagassen CO2 under produksjonen av modellen Golf. Det viser seg at en Golf elbil avgir dobbelt så mye karbondioksid i forhold til produksjonen av en Golf bensin/diesel; 11,1 tonn for elbilen og 5,6 tonn for bensin/diesel.

Bortsett fra hjulenes svevestøv er imidlertid elbilen mer miljøvennlig, den lager mindre støy og slipper ikke ut de helseskadelige NOX partikler.

Men i forhold til klimaet er den norske subsidierte elbil politikken uten virkning og mening. I følge regjeringa tilsvarer 1 kilowatt-time elektrisk energi i Norge (norsk mix) 50 g CO2 og i EU (europeisk mix) 560 g/kWh. Elbilen i Golf størrelse trekker 2 kWh pr mil. Elbilen er således heller ikke fri for utslipp under bruk.

Siden elbilen har rett til å bruke kollektivfeltet, skaper de kø og forsinker kollektivtrafikken. Det mest lønnsomme i så måte er selvsagt å få matpakkekjørerne inn på bane og buss, dersom lønnsomheten skal måles opp mot en effektiv klimapolitikk.

 

Fortsatt representerer privatbilismen med forbrenningsmotorer den største trusselen mot miljø og klima. Utslippene fra den sektoren har økt med 25% de siste 20 åra. Regjeringa legger opp til en fortsatt økning i antall personbiler med høyere fartsgrenser samt stimulerer til hurtigere omsetning av bilparken. Men i forhold til klimaproblemet ligger lønnsomheten i å fase ut produksjonskostnadene ved å produsere biler med lengst mulig levetid.

 

Et gammelt ordtak sier «På kjøretøyet skal godtfolk kjennes». I vår tid er det riktigere å si «På søppelet skal rikfolk kjennes». 

For førti år siden, i 1974, kastet hver nordmann i gjennomsnitt 174 kg søppel i løpet av et år. I dag passerer vi 430 kg/innbygger, en økning på 247 %! I stedet for å stimulere til økt forbruk med tilhørende høyere søppelberg burde vi gå motsatt vei, nemlig satse på omfordeling og inntektsutjevning med krav til lengst mulig levetid for våre produkter, være seg klær og sko, leketøy og biler. Det vil være lønnsomt i forhold til miljøforringelse, økologisk fotavtrykk og trusselen fra klimaendringer. 

 

Men vi henger i stroppen og gjør det som lønner seg for å bli enda rikere.  Nei, det er ingen grunn til å moralisere over det, fordi vi lever i et samfunn med en politisk økonomisk motor som drives av tut og kjør, bruk og kast.

«Stopp verden, jeg vil av» er lettere sagt enn gjort, selv om vi vet at kvantiteten, mengde og volum, bestemmer kvaliteten. Erfaringskunnskapen sier at for lite eller for mye er like gæli. Så innerst inne vet alle og enhver hva som lønner seg.

 

Vi vet også at det gode liv kan utmerket leves uavhengig av materiell rikdom med et skyhøyt forbruk. I så måte har vi kanskje noe å lære av Bhutan, det lille buddhistiske landet mellom Kina og India, det som har byttet ut BNP, Brutto Nasjonal Produkt, med BNL, Brutto Nasjonal Lykke, som mål på befolkningens gode liv?

 

 

Tenk hvis Jesus dukker opp...

...unnskyld, jeg mener selvsagt daler ned!  For det ville jo være ganske så naturlig dersom han skulle komme nå i påska. Det er jo tross alt han vi feirer, det er jo hans høytid, ikke sant? Men akkurat det vet ikke alle, for det vet jeg. Jeg har nemlig foretatt min egen lille gallup. Mine drosjepassasjerer ble utspurt, og flertallet svarte «vet ikke». Men mange mente påska feirer farvel til vinteren og velkommen til sommeren. Ikke så dumt det, for gulfargen er et gammelt hedensk symbol på solas kommende dominans.

Men Jesus hadde nok stusset litt på alle de gule kyllingene som dukker opp overalt. Kyllingen symboliserer nytt liv, ville vi forklart, det vil si symbolet på hans egen oppstandelse slik det påstås i trosbekjennelsen; - stod opp fra de døde tredje dag, for opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde. At det ikke er angitt hverken dato eller årstall betyr vel at vi må være forberedt på en rettssak hvilken dag som helst...

 

Jesus ville garantert tatt avstand fra den såkalte påskeharen, den som har sin opprinnelse i gammel tysk hedensk tro, og som ble kommersialisert av tyske innvandrere i USA på 1800 tallet. Den er jo også blitt populær her til lands. Ja, man kan sågar møte på voksne butikkansatte som hopper rundt med haremaske og dott på rumpa, til ungenes store fornøyelse...

 

Apropos unger. I disse dager går selveste paven ut og ber Herren om tilgivelse på vegne av alle de prestene som har misbrukt barn seksuelt. Det er bare å håpe at Jesus ikke får rede på det, siden disse Guds menn tydeligvis har misbrukt Mesterens egne ord; - la de små barn komme til meg... (Mark. 10,13-15). Får han nyss om noe sånt blir han garantert fly forbanna, for det kan han bli. Det vet vi jo da han ryddet templet for både kremmere, fariseere og prester (Luk. 22,52).

Akkurat det er det ingen fare for her til lands siden Jesus tvertimot vil bli dypt skuffet over alle de tomme gudshus, og det til tross for at han befinner seg i et land der kristendommen som religion er grunnlovfestet.

 

At påskeharen legger egg er jo et fenomen som tilogmed Jesus ville hatt problem med å forklare. Ikke bare at den legger egg, men eggene blir større og større for hvert år. Ja, i dag rommer de flere liter med godteri som for mye av det gode kan føre til matforgiftning. Giganteggene er imidlertid helt i tråd med den elefantsyken som samfunnet forøvrig lider av. Sånn sett er det riktigere å bruke elefanten som påskesymbol selv om den heller ikke legger egg, så vidt meg bekjent.

 

Apropos egg. I løpet av fem påskedager setter det norske folk til livs 21 millioner egg! Det kan stå som et imperativ for et land som flyter av melk og honning. Men medaljens bakside er enorme utslipp av klimagasser. Norge har bidratt med hele 15 milliarder tonn karbondioksid til atmosfæren i løpet av de siste 40 år med utvinning av olje og gass.

 

Jeg frykter Jesus sin vrede når han oppdager dansen rundt gullkalven med tilhørende vandalisme av Faderens skaperverk.

Det skaperverk som vi mennesker har fått i oppdrag å forvalte! (Mos.1,24-31)

 

 

Still dem for riksrett!

Riksrett kan anvendes når medlemmer av en regjering har begått straffbare handlinger i forhold til sitt embete. Det er således straffbart å ikke sikre folk og land mot de trusler som regjeringa nødvendigvis måtte kjenne til. En hel vitenskap bestående av økologer, biologer, økonomer, meteorologer, klimaforskere innenlands og internasjonalt, har i en årrekke dokumentert, advart og gitt råd om hvilke politiske tiltak som er nødvendig for å unngå en økologisk katastrofe på den «blå planeten».

Den siste rapporten fra FNs klimapanel slår ubønnhørlig fast:

1. Klimaoppvarmingen er ubestridelig.

2. Menneskets innvirkning på klimaet er entydig.

3. Fortsatt utslipp av klimagasser vil gi større klimaendringer.

 

Det til tross fortsetter vi i Norge, som ellers i verden, å øke utslippene av klimagasser. Her til lands er vi oppe i over ti tonn pr innbygger pr år.

Vi vet også at vårt forbruk av ressurser tilsvarer et økologisk fotavtrykk som krever to jordkloder. Heller ikke det bekymrer den politiske elite.

Regjeringene fortsetter den tradisjonelle politikken for fortsatt høyere forbruk, høyere energiforbruk, høyere brutto nasjonalprodukt, økt produksjon av olje og gass, mer og større av alt. De fortsetter den vanvittige vekstøkonomien som en slags religiøs gigantomani.

 

Derfor bør de stilles for riksrett, tiltalt for forræderi mot det norske folk. Vi kan starte med de siste års regjeringer, med forhenværende finansminister Sigbjørn Johnsen og nåværende Siv Jensen, samt forhenværende statsminister Jens Stoltenberg og nåværende Erna Solberg.

 

Aktor: - de som har påtatt seg vervet som politiske ledere forplikter seg til å ta de nødvendige politiske grep for å trygge folk og natur. Til tross for all informasjon og kunnskap om miljø- og klimakrise, har det politiske lederskap sviktet nettopp dette. Således bør de dømmes til lovens strengeste straff.

Forsvarer: - det skal innrømmes at rent naturteknisk har samfunnet beveget seg henimot en tilstand av uforsvarlig bruk av ressurser med tilhørende negativ innvirkning på planetens økosystemer. De tiltalte kan imidlertid ikke lastes for dette siden de er bundet til sitt mandat, gitt av velgerne. Derfor må de frifinnes.

Dommen: - I et demokrati blir våre politiske ledere valgt på et politisk program. Siden dette programmet ikke engang antyder behovet for grunnleggende endringer i samfunnets politisk/økonomiske strukturer, har de tiltalte ikke kunnet handle annerledes. De tiltalte må derfor fortsatt lede landet med de samme tradisjonelle politisk/økonomiske målsettinger, hvilke er nedfelt i det mandat som velgerne har gitt dem. Retten har således måttet frifinne de tiltalte på alle punkter!

 

Det mandat som velgerne har gitt dem, heter det i dommen. Javel, så det er med andre ord min skyld?..., og din?

«No livnar det i lundar, ...»

Og i går kom linerla, i alle fall til meg. Ho kom samtidig med toget fra Oslo og trippet sjølsikker rundt på perrongen vippende med stjerten. 
Ja, selvsagt kan man tenke tanken, det vil si mistanken... Jeg snek jo sjøl på toget noen ganger, for lenge siden altså. 
Men linerla da, herregud! 
Heldigvis så jeg ho fra siden, det er viktig, det lærte bestemor meg. Første gang du ser linerla om våren er det viktig at du ser ho fra siden, sa bestemor, da får du en veldig fin sommer. Det husker jeg godt. Og det gjelder vel også selv om ho kommer som blindpassasjer med toget, linerla altså?

Men kråka mi er sjeldnere å se på denne tiden, ho er så opptatt med å bygge reir og stifte familie. Ho som jeg har holdt i live gjennom hele vinteren sammen med en svarttrost og gjengen med småfugler. Da var jeg god å ha. 
Og når jeg en gang i blant var så uforskammet å komme litt seint ut med frokosten, så satte ho seg på taket av fuglehuset og kraet irritert. Da var jeg snar å legge ut brødskalker og smuler, forøvrig stjålet fra skuffen i brødskjæremaskinen på Rema1000, dog velsignet av kassadama.

Jeg har blitt glad i ho Kråka, som ei god venninne lissom. Men akkurat det er jeg forsiktig med å si til folk siden noen allerede har ymtet frampå om behov for psykolog og sånn...

Nede i Djupsund er det fint å sitte på en stubbe i skogen, skue ut over havet og la sansene tolke tilværelsen. Orkesterplass kalles det.

Det lukter jo vår, det lukter «...nytt liv av daude gror». 
Sola lyser opp den hvite skogbunnen, hvitveisen står tett.

Hestehoven har vokst seg stor, det er jo mange uker siden vårens pioner gjorde sin entre opp gjennom skitten snø. Det var omtrent samtidig som selja viste fram « gåsungene» sine. Og i sørhellinga er det blått, den vakreste blåfargen på denne jord, det sørger blåveisen for. 
Bjerka står utålmodig på spranget, «... no lauvast det i li».

Hakkespetten er i full jobb, kan jeg høre, men om det er flaggspett eller svartspett skal jeg ikke ha noen sikker formening om på nuværende tidspunkt som politikerne ynder å formulere seg. Måker og terner er som vanlig i full vigør med oppvisning i flygekunst mens de holder et skikkelig leven. 
Ærfuglene derimot, de padler sakte rundt, stille og anstendig, parvis som kjærester, snart klare for vårens dypere mening; reproduksjon!

Det samme med traneparet der borte i sivkanten, de har jo øvd på tranedansen et par uker nå, så snart er det premiere!

Høyt der oppe kommer en stor plog med grågjess.

Jeg vinker og roper så høyt jeg kan; - hils til Kari Bremnes i Kvæfjord! (jeg er helt aleine, håper jeg...).

På hjemtur plukker jeg en liten bukett med vårens gladeste markblomster. Ikke så stor bukett, man skal ikke være grådig mot naturen, men heller ikke så liten at den ikke blir lagt merke til når ho kommer fra jobb. 

Det viser seg heldigvis at buketten i vannglasset på salongbordet er akkurat passe stor. Så stor at jeg får sagt det, ja sagt det med blomster... 
For kona sier åhhh så fin, tusen takk, jeg er glad i deg også...

Våren er ei fin tid, kjenner jeg. 

Så det...