Vekst for enhver pris?

Vi som har levd en stund husker boka «Framtiden i våre hender» som ble utgitt i 1972 med Erik Damman som forfatter. Han som hoppet av en karriere som selger og reklamemaker og flyttet sammen med familien til ei øy i Polynesia.

Ei bok som avslørte det enorme gapet mellom fattige og rike land, samt de rike lands grådige rovdrift på planetens ressurser i konkurransen om størst mulig økonomisk vekst. En vekst i materielt forbruk som ikke lenger ville føre til en bedre livskvalitet eller større lykke blant folk.

Ideene til organisasjonen med samme navn, FIVH, gjennomsyret den politiske debatten og ble tatt på alvor av både fagbevegelse og samtlige politiske partier, unntatt Fremskrittspartiet, FrP.

Vi erkjente at kapitalismens ubønnhørlige krav til kontinuerlig økonomisk vekst utgjorde en trussel mot planetens økosystemer og ressurser. 

I kjølvannet vokste venstrepolitiske partier og miljøorganisasjoner. Sammen med fredsarbeid og likestilling mellom kjønn skulle en ny verdensorden etableres. 
Siden den gang er jordas biologiske mangfold redusert med 30 prosent! 

Motreaksjonen kom. Handelsstanden og øvrig næringsliv, sammen med Norsk Arbeidsgiverforening, ble engstelig for en stagnasjon i forbruksveksten. Høyresiden i det politiske landskapet mobiliserte og partiet Høyre kunne danne regjering i 1981 med støtte av Kristelig Folkeparti og Senterpartiet.  

Regjeringen med Kåre Willoch som statsminister økte bankenes kredittkapital med ytterligere 40 milliarder oljekroner. For å stimulere til økt kjøpekraft og økt forbruk ble lånerentene senket.

Bankene lånte ut penger til folk uten sikkerhet. Den store konsumfesten var i gang. Oslo Børs blomstret og de rike ble rikere. Jappetid ble denne perioden kalt.

En periode som endte med krise både for finansinstitusjoner, banker og enkeltindivider. Tusenvis av mennesker satt igjen som gjeldsslaver.

Så gled vi gradvis inn i likegyldighet og apati, beruset av vår oljefinansierte rikdom.

Husholdningenes forbruk er mer enn firedoblet siden syttitallet og Norges BNP er 40 ganger så stort!

Vi makter fortsatt ikke å velge oss fra en konkurranse om størst økonomisk vekst og til en økonomi som er bærekraftig. Vi evner fortsatt ikke å regulere vårt konsum i forhold til planetens ressurser og miljø. Tvertimot!

Vi bruker nå 20 milliarder i året på markedsføring, på å overtale mennesker til å kjøpe ting de egentlig ikke trenger. Reklamen finansierer media, og TV-serier viser hvordan vi skal bli lykkelige med en livsstil der konsumet fungerer som et religiøst surrogat. 

Prognosene sier at det private forbruket her til lands skal øke med 1000 milliarder i løpet av 10 år. Det krever imidlertid en ekstra planet. 

Den har vi ikke. Akkurat det bekymrer åpenbart ikke våre ledende politikere og økonomer. 

Forståelig nok siden de er gått ut på dato!

Det går en vekkelse over landet!

Det er jo ikke bare været som er ekstremt for tiden, men også siste valg. Da løsnet et skred av velgere som vendte ryggen til det iskalde blå for å søke seg til det varme røde og det frodige grønne. Hva utløste skredet?

Det er åpenbart noe mer enn bare de relativt små politiske forskjeller mellom Høyre og Arbeiderpartiet som gjør at folk skifter politisk farge. For når «folk flest», som Fremskrittspartiet (FrP) ynder å kalle oss, føler seg undervurdert av landets politiske ledelse, av landets regjering, da vekkes folket.

For det er jo vanskelig å svelge regjeringas argument om at sammenslåing av kommuner til større enheter vil styrke lokaldemokratiet. Da blir vel avstanden mellom de styrte og de styrende enda større? Dessuten er argumentet om at velferd- og tjenestenivået i store kommuner er bedre enn i små grundig tilbakevist. Det er omvendt!

Når regjeringa med justisminister Anundsen (FrP) i spissen hevder at en sentralisering av politietaten vil styrke politiets nærvær i distriktene, at nedleggelsen av de mange lensmannskontorer vil gi folk mer trygghet, da blir det løgn.

Det er heller ikke lett å svelge argumentet til landbruksminister Sylvi Listhaug (FrP) for sin nedbygging av jordvernet her i landet. Folk flest må nemlig forstå at en voksende privatbilisme og tungtransport krever beslagleggelse av matjord som legges under asfalt til flere og større veier. Forstår du det?

Vi lever i en historisk brytningstid med flyktninger, migrasjon, miljøpåkjenninger og klimaendringer. Vi får det inn i stuene våre hver dag gjennom nyhetsbildet. Klart det skjer noe med oss, med våre tanker og holdninger, med vår mentalitet, med vår politiske tenkning.

Midt oppe i dette går vår finansminister Siv Jensen (FrP) med en oppfordring til kommunene om å undergrave stortingsvedtaket som åpner for å ta i mot 8000 krigsflyktninger i løpet av en tre års periode. Til sammenligning tar Sverige i mot 50.000 flyktninger bare i år.

Tysklands forbundskansler Angela Merkel trenger 400.000 innvandrere i året for å opprettholde produksjon og velferd. Prognosene for Norge sier at vi vil mangle 100.000 fagarbeidere om 20 år, dersom vi ikke blir flere...

Den samme finansministerens påstand om at klimaendringene ikke er menneskeskapte førte til undring og vantro over hele Europa. Rett og slett pinlig!

For det er vel knapt noe område i vår historie som er mer utforsket og dokumentert enn akkurat dette, at det er en proporsjonal sammenheng mellom klimagasser og klimaendringer. 

Ikke rart partiet Høyre ble også hardt rammet, ikke minst på grunn av sin partner i regjering. Som kjent: «Si meg hvem du omgås, og jeg skal si deg hvem du er».

Vi har representativt demokrati her i landet, og jeg vil ikke la meg bli representert av slike konservative, fossile politiske ledere. Og jeg er ingen hvem som helst. For jeg er nemlig «folk flest»!  

Hva er du?

Et spørsmål som kan provosere. Jeg har brukt det på meg sjøl så jeg vet det ikke er så lett å gi et fullgodt svar. Da er det lettere å svare på hvem du er. Vi er jo utstyrt med navn og adresse, med person- og telefonnummer, med bankkonti og pinkoder.

Det er din identitet.

Men jeg tenker mer på hva du er som et spesifikt menneske, det som virkelig skiller deg fra dyra. For vi har mye til felles med dem, ofte bare gradsforskjeller.

Jeg mener svaret må ligge i vår bevissthet. Siden vi er bevisste på at vi lever, er vi også bevisste på at livet har en slutt. Således kan vi tenke oss en form for eksistens etter døden. Dette tankegodset produserer mange og fantasifulle forestillinger, alt fra himmel til helvete, fra paradis til reinkarnasjon. Med andre ord religion. Derfor gir spørsmålet mening: Hva er du, religiøs eller ikke?

Vi er jo et flokkdyr med en relativ høy bevissthet som forstår at vi er helt avhengig av flokken. Alene i naturen er vi jo hjelpeløse. I vår tid har flokken blitt til samfunn og nasjoner. Vårt bidrag er ikke lenger hva vi har sanket og fangstet, men hva vi betaler i skatt og avgifter. Hvilket også gir et relevant spørsmål:

Hva er du, bidragsyter eller ikke?

Det er også naturlig å spørre hva skal flokkens bidrag være i forhold til deg? Et spørsmål som naturligvis gir forskjellige svar av flokkens medlemmer. Vi har med andre ord lagt grunnlaget for politiske meninger og politiske partier.

Siden vi lever i et demokrati, hvilket betyr folkestyre, skal alle få si sin mening om hvordan samfunnet vårt skal være, nå og i framtiden. Hva er du i forhold til demokratiet?

Advarsel: Dersom du skulle svare at jeg gidder ikke tenke på det, jeg gidder ikke bry meg, jeg gidder ikke stemme, så ligger du dårlig an i forhold til demokratiets vugge i antikkens Hellas.

Der ble mennesket betraktet som et politisk dyr, et Zoon politicon. Et fullverdig menneske måtte ut fra sin natur nødvendigvis bidra med meninger og synspunkter og avgi stemme ved demokratiske valg. Den som ikke brydde seg om sine demokratiske rettigheter og plikter, fikk sitt pass påskrevet, de ble kalt Idioter!

(Idiōtis = en person som ikke er interessert i politikk).

Når valgdeltakelsen er 75 prosent av de stemmeberettigede, så har vi altså 25 prosent idioter her i landet for å sette det på spissen. Og du, hva er du?

Den aller største gruppa kan kalles «nesten idioter». Det er de som aldri setter seg inn i det politiske partiets program. 

Svært mange avgir sin stemme som en arv fra sine foreldre, eller som en følge av det miljøet de tilhører. 

Hvor bevisst er du på det?
Særlig unge velgere blir forført av lettvinte klisjeer og løfter om all verdens frihet og rikdom.

Jeg bestiller en flyktningby!

Jeg har nemlig utnevnt meg sjøl som diktator med uinnskrenket makt. Nå er det slutt på de uendelige diskusjoner om hvilken pris vi er villig til å betale for å redde livet til folk. De pene, rike og velkledde på Storting og i regjering får bare holde på med sine luksusproblemer. De har jo godt betalt for nettopp det.

Med folk mener jeg i denne omgang det syriske folk. Det er mennesker som flykter fra krig med alle dens grusomheter. Det er folk som flykter for livet. De flykter til et sted hvor de kan føle seg trygge. De ønsker seg først og fremst trygghet.

Med trygghet som drivkraft har jeg bestemt å bygge en flyktningby. Den skal i løpet av få måneder romme ti tusen flyktninger, 10.000 enkeltindivider. Vi starter opp umiddelbart med 500 flyktninger som hjelper til med utbygging for 2000 nye flyktninger, som igjen bygger for nye o.s.v.

Vi bygger modulbaserte hus slik vi gjør når skoler utvides, når idrettsarrangementer skal avvikles, når vi trenger noe hurtig og midlertidig.

Vi beregner 15 kvadratmeter per individ til en pris på 10.000 kroner per kvm (har innhentet anbud). Da får vi en pris på 1,5 milliarder. 

Men siden all erfaring viser at anbudene er underpriset, dobler vi for sikkerhets skyld (jmf. Operahuset som fra et anbud på 3 havnet på nesten 5 milliarder kroner). Vi trenger altså 3 milliarder.

Jeg foreslår et spleiselag: Regjering + Norsk Folkehjelp + Kirkens Nødhjelp + Røde Kors + sikkert mange andre. Og siden regjeringa har gitt Thon og Røkke millioner i skattelette har de kanskje en skjerv å bidra med, de også?

Bare boligarealet vil beslaglegge 150.000 kvm, det vil si 150 dekar eller 150 mål som vi sier. Siden vi også skal ha plass til sanitæranlegg, skolestue, sykestue, grønnsakhager etc., dobler vi arealet. Vi trenger altså 300 mål til en slik flyktningby.

Hvor vi henter det?

Jeg ordner det. For dersom ingen frivillig tilbyr grunn, så konfiskerer jeg en av Bærums seks golfbaner. Den har en størrelse på nesten 1000 mål, mer enn nok.

Siden det er dyrkbar mark skal den ikke asfalteres slik vi gjør med motorveier og parkeringsplasser. Da kan marka tas i bruk siden en gang når vi mennesker har lært å oppføre oss som folk. Når det er fred og fordragelighet i denne verden, når våre flyktninger vil reise hjem til sitt eget land. Slik vi, du og jeg, også utvilsomt ville ha gjort. Som kjent; «Borte bra, men hjemme best!»

La oss hente dem så snart som mulig. Jeg krever at både Norwegian og SAS stiller opp med sine lavpristilbud. Etter hvert bygger vi opp en solid arbeidsstyrke i vår flyktningby bestående av hele spektret med yrkesgrupper.  Og de vil garantert bytte arbeidskrafta si mot «bare» vann og mat, varme og trygghet!

Norges søknad om OL i 2022 fikk en budsjettramme rundt 30 milliarder kroner. Det hadde vi råd til. Og det kunne vi organisere. Det er jo nettopp det som skiller oss fra dyra, evnen til å organisere våre mål, våre ønsker, våre valg. Så hva skulle hindre oss i å velge en Flyktningby?