Døden nær.

Han låste utgangsdøra og gikk sakte mot drosja med en liten koffert i handa. Jeg sa hei og åpnet døra for en tydelig preget mann med et blekt og tynt ansikt. Han bestilte turen til sykehuset i Tønsberg. Jeg la merke til at de tynne hendene skalv da han ga meg rekvisisjonen. Vi kjørte en stund i stillhet.

- Jeg ble femogseksti da, sa han og sukket tungt. Nå skal jeg på sykehuset. Det er bedre å dø der enn hjemme. På sykehuset får jeg smertestillende og god pleie.

Jeg kvakk til, femogseksti år gammel, det vil si like gammel som meg.

Jeg visste ikke hva jeg skulle si, men prøvde meg med et spørsmål;

- har legen sagt at du har kort tid igjen?

- Jeg har fått maks fire uker, dersom det ikke skjer et under, sa han og smilte bittert.

Vindusviskerne klarte så vidt å holde vannet unna, det høljet ned og trafikken gikk sakte på E18. Sekstifem år, tenkte jeg.

Døden er noe dritt! Den er liksom håpløs å forholde seg til. Den er mørk, kald og tom. Den er ingenting annet enn en bekreftelse på at livet er slutt. Du er ikke lenger et levende individ, du er utslettet. Minnet om deg viskes sakte ut, bare et foto på veggen til dine nærmeste bekrefter at du har levd. Om hundre år er også det borte.

Dersom jeg skulle være så heldig å få leve tjue år til, det vil si til jeg er åttifem, så blir forholdet mellom antall levde år og resterende år som 65:20 = 3,25:1. Det vil si jeg har levd over tre ganger lenger enn det jeg har igjen. Og forholdet utvikler seg mer og mer til min disfavør for hver dag.

Dersom min passasjer får leve i fire uker til, så er hans forhold mellom den tiden han har levd og den tiden han har igjen lik 65: 4/52 = 845:1. Han har med andre ord levd 845 ganger lenger enn han har igjen...

Ikke rart vi mennesker, bevisste som vi er over egen eksistens, spør hva er meningen med livet? Det er jo lite meningsfullt å skape seg rikdom og formuer, for så å forlate alt. Like meningsløst er det å skaffe seg kunnskaper, bli klok og reflektert, for så bare slå av bryteren. Ingenting får du med deg i døden. Ingen glad barnelatter, ingen fuglesang, ingen vakre blomster eller en tur på fjellet med bikkja. Bare tomhet. 

Men vi har problemer med å forestille oss tomhet, å forestille oss ingenting. Ikke rart vi lager oss et håp om at det må være noe etter døden. Et håp som er så sterkt at det har utviklet seg til en tro. En tro på at det er noe etter døden, en tro på himmel og helvete. Hvor vi havner bestemmes av hvordan vi har skikket oss i forhold til religionens lover, regler og påbud. Det har troens forvaltere og øvrighet lært oss. En smart måte å holde folket i sjakk på. 

Metoden er nesten gratis, den er selvundertrykkende, det er ikke behov for hverken piggtråd eller soldater. Lev slik vi befaler, og du kan forvente deg et ålereit liv etter døden. Amen.

Vi er framme. Han tar farvel med et skjelvende håndtrykk og rusler sakte mot inngangen med den lille kofferten i handa. Min passasjer er døden nær.

Hopp, hopp din sørakuk!

Ordet Sørakuk er et sammensatt ord, av søring og kuk. Begge ord er velkjente og flittig brukt i det nordnorske vokabular. Sammensetningen var ikke bare ny for meg, men også myntet på meg. Forfatteren var skipper Rolf Andersen ombord i «Eggholm». Ordren kom fra styrhuset der Rolf satte full fart forover og tauene føyk ut av rommet. Vi satte snurrevad nota, og tauene buktet seg over dekk. En fot i ei slik bukt ville hurtig forvandle meg til fiskemat, derfor ordren om å hoppe. Og sørakuken hoppet...

Vi hadde base i Børfjorden på Sørøya. Vi drev snurrevadfiske og satte laksenot, ni uker sommeren 1976. Vest Finnmarka i regn og storm, i midnattsol på blankstille hav, måker og havørn, vilt og vakkert. For en sommerjobb, for en opplevelse!

Alle hus og uthus på Sørøya ble stukket i brann av tyskerne våren 1945. Rolf var da tjue år gammel og fortalte om grusomme sener der folk ble sendt i fangeleirer, buskapen brant inne i låver og fjøs eller ble skutt ute på jordene. Rolf sjøl var blant de fem hundre som gjemte seg i fjellhuler. Etter krigen vendte noen tilbake og bygde seg nye hus. I Børfjorden var det bare fire. Rolf hadde et lite hus uten strøm. 

Så når vi skulle stime hjemmebrent hadde vi satsen i et melkespann som hang i et tau festet i taket. Tre primuser under spannet sørget for at satsen nådde riktig temperatur. Vi lå på kne og pumpet primus på harde livet inntil de edle dråper endelig dryppet ned i norgesglasset.

Rolf var en tøffing. En gang vi var på tur hjem etter å ha levert ei fiskelast i Skarvfjorden, blåste det opp til full storm. Rolf var tydelig bekymret for sin gamle trebåt som nå knaket i sammenføyningene. Vi måtte søke nødhavn i Galten. Galten er av naturen formet som en lagune med høye fjell rundt og med en smal passasje inn fra storhavet. Der inne var det stilt, og vi var i sikkerhet. Trodde jeg.

Vi hadde bare fått oss en røyk og en kopp svart kaffe da Rolf finner ut at vi må gå og sjekke laksenota på andre siden av fjorden.

Jamen, protesterte jeg, vi har jo nettopp søkt nødhavn for stormen der ute.

Rolf bare gliser bredt og firer ned lettbåten, en tretten fot plastbåt med en sju hesters påhengsmotor. Jeg ble beordret til å sitte fremme i baugen med ei bøtte i fanget.

Og ut bar det. Rolf klatrer på skrått opp bølgeryggen og vrir lettbåten så vidt unna den hvite skavlen på toppen. Allikevel slår det mye vann inn i den lille balja av en båt. Jeg har full hyre med å lense, mens jeg forbereder meg mentalt på å forlate denne verden for godt.

Etter å ha kjørt berg og dalbane med lettbåten i nesten en time fant vi laksenota. Der nede glitret det i sølv, nota var full av laks.

Dagen etter kunne vi gå over fjorden med «Eggholm» og tømme laksenota. Jeg hadde allerede vært langt oppe i fjellsida i Galten og fylt to striesekker med is som jeg hakket løs fra breen. Laksen ble iset i kasser, og kursen ble satt mot Hammerfest. Der ble laksen solgt ved kai i løpet av noen få timer.

Med lommene stinn av penger, satte vi kursen mot Ernst hotell. Et varmt bad, rene klær og en god middag var bare begynnelsen på en velfortjent frilørdag for to glade laks, en feskar og en sørakuk...

Har du rodd feske, du..?

Den lille, senesterke, flintskalla mannen med det runde ansiktet stirret forskende på meg. Nei, måtte jeg innrømme, men jeg har en sjark som jeg driver litt fiske med, sa jeg nølende, og visste at det var et dårlig svar i forhold til virkelig å ha rodd feske...

Et nytt spørsmål fra skipper Rolf Andersen som sto ombord i «Eggholm», en gammel forvokst sjark på 63 fot, en såkalt kutter, ferdig utstyrt og klar for avgang.

- Kan du se deg arbé?, spurte Rolf, med en dialekt som bekreftet hans samiske opprinnelse. Ja, svarte jeg og mente det, at jeg ikke bare står og glor og venter på ordre, men ser hva som trenger å bli gjort. Jeg ble godkjent, under tvil. 
Men samtidig ble nok skipper'n noe lettet. Det skulle nemlig være fire mann ombord, men det var vanskelig å få mannskap til den gamle trebåten med 75 hester Wickmann diesel. Sjøl ble jeg tilbudt jobben av en studiekamerat som trakk seg nettopp av den grunn. Han turte rett og slett ikke å dra på snurrevadfiske på vest Finnmarka med den gamle trebåten. Av mangel på bedre vett turte jeg, og stilte ombord neste morra klokka fem sammen med skipper, maskinist, styrmann og kokk i en og samme person. Kort sagt, feskar Rolf Andersen ombord i «Eggholm» satte kursen mot Sørøya, vest Finnmark, og det med en søring som mannskap...

Året var 1976, det året da Jimmy Carter ble valgt til USAs president, da fire tusen mistet livet i jordskjelvet i Tyrkia og Kinas formann Mao døde. Det året da en kilo poteter kostet to kroner og en kilo torsk rundt elleve...

At Rolf Andersen var noe spesiell, for å si det forsiktig, fikk jeg allerede mistanke om da jeg overvar starten av den store Wickmann diesel motoren. Han stakk nemlig et spett inn i det store svinghjulet, sveivet litt fram og tilbake for så å gi det ekstra fart. Heldigvis fikk han spettet ut samtidig som motoren startet, og den startet med et kanonsmell. Svart røyk veltet ut av skorsteinen.

Etter å ha sagt noen beroligende ord til kona i sin walkie talkie, forsvant Rolf fra styrhuset og satte meg til rors. Sjøen lå blankstille, Tromsdalen gled sakte forbi, det kriblet i magen av spenning og forventning.  Jeg skulle endelig få ro feske på ordentlig!

Rolf kom opp i styrhuset med et blått krus i handa. Han drakk og grein på nesa. Surka, satsen til hjemmebrent, smakte tydeligvis ikke godt. Men virkningen var helt klar.  Etter flere krus, på høyde med Skjervøy, begynte Rolf å synge og fortelle fiskehistorier. Da vi begynte på Lopphavet var Rolf full og havet i opprør.

Jeg klamret meg til roret, baugen slo ned i bølgedalene og sjøen fosset inn over dekk og opp mot styrhuset. Rolf lo og pekte mot fyret på Sørøya. Dit skal vi, sa han, og tok enda en slurk av det blå kruset. Det er alltid tung sjø over Lopphavet, snøvlet Rolf, som mager trøst til en livredd skårunge...

(fortsettelse med "Søring og feskar" og "Hopp, hopp, din sørakuk")

Søring og feskar...

Syttitallet kan med rette betegnes som Kvinnefrigjøringas tiår, og som student ved «det røde universitet i Europa» var det naturlig å være politisk aktiv. Således kan jeg i dag se unge damer i øynene og sverge på at jeg har gått i flere 8. mars tog enn dem.

Kvinner over hele den vestlige verden, som et resultat av 68-opprøret, organiserte seg og forlangte å bestemme over egen kropp, inkludert svangerskap og fødsel. Diskusjonen om abort gikk høylydt over det ganske land, og endte opp med lov om selvbestemt abort i 1978. Kvinner forlangte også flere barnehager og lik lønn for likt arbeid. Det siste er dessverre et rettmessig krav også i dag.

Jeg hadde sjark i Tromsø. En ordentlig sjark med styrhuset bak, med mesanseil, med lasterom og kahytt. Sjarken på 21 fot var gammel, men god. Den hadde ovn i lugaren som brant diesel (solarovn) med den svarte skorsteinen stikkende opp over kahytt taket.

Motoren, en ensylindret Saab diesel, startet ved å dreie på svinghjulet. Og når den først hadde startet var det nesten umulig å få den stoppet... dunk, dunk, dunk, dunk. Jeg er sikker på at den gjorde nærmere seks knop, i alle fall når den gikk «på spissen», det vil si når hendelen på toppen av motoren ble dreid en halv omdreining. Da ble dieselen sprøytet direkte inn på toppen av stempelet, og motoren økte turtallet. «Heidi» og jeg satte kursen i morgengryet mot fiskeplassen i Kvalsundet, dunkedunk, dunkedunk, dunke...

Jo, jeg drev fiske på fritida, og ikke bare som sommerjobb. Fisken ble solgt fra flytebrygga, i alle fall hver lørdag formiddag. Søringen hadde blitt hobbyfisker og tjente seg noen kroner på det. Da ser jeg bort fra sommeren 76, da jeg dro på snurrevadfiske med «Eggholm» og skipper Rolf Andersen. Der ble jeg ganske snart lært opp som yrkesfisker! Forresten et guds under at jeg overlevde de ni ukene på Sørøya, men det får jeg fortelle om en annen gang...

En lørdagsmorra, jeg tror det var i mai måned, kokte seien i Kvalsundet. Jeg hadde lasterommet nesten fullt av fisk da det skjedde. Jeg kastet ut dorgesnøret, litt for ivrig og uforsiktig, med det resultat at en krok gikk inn i venstre langfinger. Det var bare å kutte sena og komme seg til sykehuset. Kroken fikk jeg ikke ut, det er jo mothake på den! Ja, det gjorde vondt, veldig vondt, og verre skulle det bli. Etter å ha ventet i lang kø på legevakta, kom jeg inn til legen som uten forvarsel kjørte kroken videre inn i fingeren og ut under neglen. Ekkoet av mitt smerteskrik runger fortsatt i veggene på sykehuset i Tromsø...

Sjarken hadde jeg fortøyd stramt på flo sjø i kaia under Domusbygget, og glemte i farta at jeg var i Tromsø med nesten to meter i forskjell på flo og fjære...

Jeg returnerte i drosje fra sykehuset ned til kaia med bandasjert langfinger. Sjarken er flyttet og ligger ved flytebrygga. Det ryker av skorsteinen. Fisken er borte. Den er solgt, og pengene ligger på bordet i en varm lugar. Da tramper det på dekk, og inn kommer fire yrkesfiskere fra de andre båtene. Fisken var solgt, og det var lov å ta seg en dram. Det gjorde vi, og jeg fikk gjennomgå. Det duret i solarovnen, koppene ble fylt med kaffe og hjemmebrent, praten gikk høylydt, særlig med tanke på hvordan jeg skulle bli betegnet. 

Takknemlig som jeg var for at de hadde berget sjarken og solgt fisken, fant jeg meg gladelig i å bli titulert som Søringen som trer finger'n på kroken og heng sjarken opp etter Domuskaia!

Vel, ellers er det ikke så mye mer jeg husker fra den lørdagen...:).

Sommerhotellet.

Studentheimen i Tromsø ligger på Prestvann, på toppen av øya. Hvert år ble den gjort om til sommerhotell. Studentene reiste hjem om våren, og etterlot tomme hybler og leiligheter for utleie. Jeg fikk jobben som resepsjonssjef. 

Året var 1973. Samme året som USA trakk seg ut av Vietnam etter at en hel verden protesterte mot den makabre og meningsløse krigen. Tilsammen hadde tre millioner amerikanere tjenestegjort i Vietnam, 58.000 av dem ble drept sammen med ca. 600.000 vietnamesiske soldater. 

Antall drepte og sårede sivile dreier seg om nær fem millioner. USA oppnådde ingenting bortsett fra å sette historisk rekord i bombeslipp over nord Vietnam. Antallet bomber overskred det som ble sluppet gjennom hele andre verdenskrig. De store B52 bombefly og napalm var også nyvinninger innen krigskunsten takket være USAs krigføring på den andre siden av planeten.

USA er som kjent utrettelig i sin iver etter å hjelpe land og folk. Ikke rart da at samme året bidro CIA til å styrte sosialistregjeringa i Chile og myrde president Salvador Allende. I stedet overtok general Augosto Pinochet og hans militærdiktatur makta i Chile. USA var tilfreds.

Det var også samme året jeg ble var noen klynkelyder fra rommet der et tysk par bodde. Ikke bare klynking, men i blant også rene smerteskrik. Stuepiken, som det het dengang, hun som gjorde rent på rommene, kunne bekrefte at det lå en pisk av lær på senga. Saken var klar, han pisket henne, og politiet burde varsles. Det hadde vel også blitt gjort dersom ikke paret om morgenen kom hand i hand, smilende og lykkelig, klare for en god frokost. Så det så. Sånt er lærerikt, og ordet sadomasochisme ble et nytt begrep i mitt vokabular.

Det er rart hva man minnes, hvilke bilder og situasjoner som nekter å forlate hukommelsen. Slik som en dag i månedskiftet mai, juni. Bjerkeskogen var nyutsprunget og lysegrønn.

På morningen falt det kritthvit nysnø, men skylaget sprakk opp og slapp sola gjennom akkurat i det en buss med danske turister kjørte opp til sommerhotellet. Jeg tok høflig i mot dem, som seg hør og bør, men syntes de virket noe åndsfraværende...

Da forsto jeg årsaken. Danskene bare måpte og glodde, de beundret det vakreste skue.  Fra Prestvann Sommerhotell kunne de nyte synet av den lysegrønne bjerkeskogen på snøhvit grunn som bekledde fjellsiden i Tromsdalen, innrammet i blått, blått hav og blå himmel.

Jeg så det også, og forsto. Med klump i halsen forsto jeg at dette er mitt land, mitt vakre land...

Sommerjobber fortsetter...:)

Min lille mimreserie om sommerjobber ble avbrutt med terroren 22. juli. Da fikk vi andre ting å tenke på. Som tidligere sagt så er sommerjobben viktig for å få kjennskap og kunnskap om samfunnet vi lever i, om produksjonen av varer og tjenester.  Så viktig at det er grunn til å etterlyse et nærmere samarbeid mellom skole og næringsliv, privat og offentlig, i den hensikt å få flest mulig skoleungdommer ut i arbeidslivet i løpet av den lange skoleferien.

Ferdig med Gøteborgs Tekniska Institut og ferdig med militærtjenesten, ventet seks lærerike år som elektroingeniør ved NEBB AS og Noratom Norcontrol AS. Jeg glemmer aldri personalsjefen på NEBB (Norsk Elektrisk, Brown&Boveri) som ønsket meg velkommen med disse ord; Vi har egentlig ikke bruk for deg, det er du som har bruk for oss, i alle fall det første året. Men etter det kan du bli verdifull for oss! På den tiden var utviklingen av elektronisk teknologi nærmest eksplosiv, så grønne, nyutdannede ingeniører hadde nok ikke lært alt på skolen.

Det som skulle føre meg tilbake til skolebenken var kombinasjonen av jobb og forelesninger på Blindern. I jobben som salgsingeniør i Noratom reiste jeg rundt i Norge, Sverige og Finland for å rasjonalisere papir- og gruveindustrien. Målinger av tetthet, fuktighet og nivå kunne nå enkelt gjøres ved hjelp av instrumenter drevet med radioaktive kilder, fortrinnsvis gammastråling fra Cobolt 60 og Cesium 137. Målingene ble elektronisk overført til styremekanismer for prosessen. Den manuelle styringa av prosessen ble erstattet av automatikken. Bedriften kunne si opp flere ansatte, profitten økte og det samme med lønninga mi som takk for godt salgsarbeid.

Men, jeg fikk mange steder en sjokkartet opplevelse over hvordan natur og miljø ble fullstendig ødelagt og ofret på profittens alter. Som for eksempel innsjøen med tilhørende elv i Sulitjelma. Gruvene der brukte vassdraget som avfallskloakk. I Gällivare, i nord Sverige, kunne landskapet minne om månens. Slagghaugene lå milesvis rundt som små fjell, det var ikke et tre å se, det var tørt og goldt. Kort sagt et totalt økologisk sammenbrudd.

På denne tiden, i begynnelsen av syttiåra, begynte flere å våkne. På Blindern holdt filosofen Arne Næss og biologen Sigmund Kvaløy kveldskurs over temaet økologi og økonomi. Forelesningene deres ga meg en rekke «åpenbaringer» med det resultat at jeg hoppet av en lovende karriere, og søkte meg plass som student ved Universitetet i Tromsø.

Unnskyld, nå har jeg pratet meg helt bort. Jeg skulle jo fortelle om mine sommerjobber som student i Tromsø, om sommerhotellet og de danske turistene, om sadomasochisme, om søringen som hengte sjarken opp etter Domuskaia, og om han som fikk ordren fra en illsint skipper: Hopp! Hopp din sørakuk!

Okay, jeg får fortsette i neste nummer...:).

Jahve + Allah = Jahvalla!

Nå er det på tide å stake ut en ny religion. Vi trenger reformatorer innen kristendom og islam som henter det beste fra de to religionene og smir en ny.  Guden er jo den samme, så det kan ikke skape noe problem. Islam og kristendom er begge forankret i det gamle testamente. De kristne anerkjenner Mohammed som en stor profet, det samme gjør muslimene i forhold til Jesus. Forskjellen er imidlertid at i den kristne lære er Jesus mer enn en stor profet, han er en gud. Menneskesønnen er Guds sønn. Men er det problematisk?

De som tror at Jesus er Guds sønn kan vel fortsatt tro det innenfor en felles religion. Vi har jo allerede et mylder av ulike trosretninger både innenfor kristendom og islam. Den nye religionen kan for eksempel hete Kristlam med guden Jahvalla. Vi ber til Jahvalla og avslutter bønnen med amen som betyr «la det bli slik» og salaam aleikum, «fred være med deg». Begge uttrykkene er i bruk i dag og anvendes av både arabiske muslimer og arabiske kristne. Begge er gode ord på veien etter en gudstjeneste i et felles gudshus utsmykket tilfredsstillende for alle parter...

Men hva med alle de ulike sekter med sine forskjellige ritualer? Tja, innen kristendommen i dag lever de jo i beste velgående med sine menigheter og bedehus. Vi har kristne miljøer som ikke tillater inntak av alkohol, miljøer som ikke tillater at kvinner går i bukser, miljøer hvor det er forbudt å danse eller å ha gardiner for vinduene og mange andre rare forordninger. Det er sikkert mulig å finne rom til alle disse også innenfor en ny religiøs trosretning.

Vi opplever nå den «arabiske våren», folkeopprøret i de mange muslimske land. Opprøret er ikke minst rettet mot den ufrihet som religionen representerer i det daglige liv. Rettere sagt mot den makt som de religiøse lederne har over folkets hverdag. En makt som begrunnes med en islamisme basert på at islam ikke bare er en religiøs tro, men også et politisk system. Denne konservative gammeldagse klanen av imamer og ayatollaher med sine tilhengere fortolker Koranen på en måte som gjør den til mønster for landets lovverk. Denne fortolkningen, kjent som Sharialovene, møter i dag stor motstand hos befolkningen i mange muslimske land. Alternativet er ytringsfrihet, trosfrihet, politiske partier, stemmerett og demokrati. Disse revolusjonære opprør er viktig og bør selvsagt ha vår fulle støtte. Men den må utkjempes av folket sjøl, slik at revolusjonens seier blir i folkets eget eie.

Men nå er det kanskje slik at noen mennesker vil leve under religiøse tvangslover, som for eksempel under Taliban regimet som regjerte landet fra 1996 frem til oktober 2001 da USA og Storbritannia invaderte Afghanistan. Men hvem, og hvor mange, vil leve under Talibans tolkning av Koranen? Hvem ønsker en religiøs politistyrke med rett til å amputere en eller begge hender for tyveri, med rett til å steine mennesker til døde? Hvem ønsker et regime der kvinner skal tildekkes, og jenter skal nektes skolegang. Hvem?

Hvor stor støtte har denne vanvittige, fundamentalistiske bevegelse i den muslimske verden? Hvor stor er støtten blant den 2 prosenten av muslimer i Norge? En ting er i alle fall sikkert, en ny religiøs trosretning skal ikke gi rom til slike religiøse fanatikere!

Er hevnen søt eller bitter?

To terroranslag mot to land med ti års mellomrom. Ground Zero på Manhattan ble utført av en terrororganisasjon med navn Al Qaida. Bomben i regjeringskvartalet og massakren på Utøya ble utført av en person med navn Anders Behring Breivik.

Reaksjonene på disse terrorhandlinger ble så forskjellig som natt og dag.

Norge valgte å vise sin forakt for terroristen og hans manifest med mer demokrati, åpenhet, kjærlighet og omsorg. USA valgte å gå til krig mot de land som støttet Al Qaida. Men USA hadde også sin enmanns terrorist i Oklahoma City i 1995. Samme type bombe som ble brukt i Oslo sprengte en bygning med føderale tjenestemenn hvor 168 mennesker ble drept, hvorav 19 barn i bygningens barnehage. Terroristen, Timothy McVeigh var amerikansk statsborger, og ble henrettet i 2001.

I motsetning til USA har vi ikke mulighet for å dømme noen til døden, men vi leter etter muligheter for å forlenge fengselstraffen for ABB utover 21 år. I begge tilfeller er kun den absolutt strengeste straffen tilfredsstillende. Vi ønsker hevn.

Men hevnen har også en pris. Kan den prisen bli for høy?

En anerkjent studie gjennomført av Brown University (http://library.brown.edu/) viser i et svært forsiktig estimat at 225.000 mennesker har mistet livet og 365.000 er blitt såret som følge av USAs og alliertes krigføring i Irak og Afghanistan, samt i USAs antiterroroperasjoner i Pakistan. USA gikk til militæroperasjoner i Afghanistan fire uker etter terroren mot World Trade Center.

Krigsoffensiven mot Irak startet 20 mars 2003 som resulterte i regimets fall og en hengt president, Saddam Hussein. 

Fortsatt i følge Brown University er 31.741 soldater drept, inkludert 6000 amerikanere, 1200 fra allierte land, 9900 irakere, 8.800 afghanere, 3.500 pakistanere og 2.300 private amerikanske kontraktører.

 

Men antall sivile drepte er langt høyere: minst 172.000 er døde, hvorav 125.000 irakere, 35.000 pakistanere og 12.000 afghanere i følge studien. Og fortsatt går menneskeliv tapt, både soldater og sivile. Ground Zero skal hevnes ved å la tusenvis av unge menn dø i sin soldatuniform, og tusenvis av uskyldige sivile, inkludert barn og kvinner, skal lemlestes og drepes.

Er hevnen søt eller bitter? Skal vi fortsette i all evighet å løse konflikter ved å ta livet av artsfrender? Det er i alle fall ikke noe som ligger i vår natur. Vi har ingen gener som koder for drap som konfliktløsning. Da må terror og krig være et fenomen som er kulturelt betinget. Kulturen er ikke underlagt evige naturlover, kulturen kan vi mennesker endre på og med den endre våre holdninger og våre metoder for konfliktløsninger.

Ikke få arkeologer og historikere mener at konfliktløsning gjennom krigføring er et forholdsvis ungt fenomen i menneskehetens historie og startet for ca. ti tusen år siden med dannelsen av jordbruk. Det vil si da det ble hevdet eiendomsrett til jordas ressurser som dyrkbar mark, skog og metaller. Gjerder ble reist, og eiendommen måtte forsvares. De få tok i eie det som de mange trengte, og konfliktgrunnlaget ble lagt. 

Kanskje vi bør gå motsatt vei for å skape en fredelig og rettferdig verden?

Kanskje vi bør rive ned gjerdene, ta hverandre i henda og dele godene på planeten vår?