USA - en supermakt på leirføtter.

Under valgkampen var slagordet til Barack Obama Change, og forandringen kommer fortere og vokser seg større enn hva den amerikanske presidenten hadde ønsket seg. Dessuten, beklageligvis, følger forandringen ei pil som peker nedover. Bruttonasjonalproduktet, BNP, stagnerer, arbeidsløsheten øker, det samme med utenlandsgjelden som nå har passert 14 billioner dollar, rundt 80.000 milliarder kroner. USA har med andre ord et budsjettunderskudd som er over 30 ganger større enn Norges BNP, enn Norges totale, årlige produksjonsverdi av varer og tjenester.

Men åssen i all verden har supermakta havnet i denne situasjonen? Tja, follow the money, er det noe som heter, hvilket som oftest gir en plausibel forklaring.

United States of America blir mer og mer avhengig av importert olje. Deres egne reserver er snart tomme, samtidig som oljeforbruket øker.  

Finanskrisa tvang USA til å ta opp store og dyre lån, hvilket flere land i Europa også gjorde. Resultatet ser vi i dag, med Hellas for eksempel, på konkursens rand.

Selv om situasjonen i USA ikke er så kritisk, er det allikevel alvorlig at USA har mistet kredittverdighet, både for verdensøkonomien og for verdensfreden.  Investorene er, forståelig nok, nervøse for å sette pengene sine på ei supermakt vaklende på leirføtter.  Markedsandelene etes gradvis opp av den kommende supermakta, Kina. India og Brasil følger også i Kinas fotspor, hakk i hel. 

Det er ikke inntektene som gjør deg rik, heter det, men lave utgifter.

USA har enorme utgifter på grunn av sin krigføring og i rollen som verdenspoliti.  Krigen mot terror, er begrunnelsen, særlig etter 11. september 2001. 

Men det er neppe hele motivet. Afghanistan ble angrepet bare 26 dager etter Ground Zero med begrunnelse i å fange Osama bin Laden. I Irak satt en diktator som truet med å stenge halve oljeforsyninga til Vesten. Irak ble angrepet på nytt i mars 2003. USA har og hadde flere tusen soldater stasjonert i Saudi Arabia, muslimenes hellige land. En av hovedårsakene bak opprettelsen av Al Qaida og angrepet mot World Trade Center.  Osama bin Laden ble funnet i Pakistan noen mil utenfor hovedstaden, og henrettet 2. mai 2011.

Er det noen sammenheng her? Ja, og det er flere enn meg som stusser. Kan et angrep på et annet land planlegges og igangsettes på så kort tid, eller forelå det krigsplaner på forhånd? Kan Saddam Husseins trussel om å ødelegge oljeforsyninga til USA og Vesten være den egentlige årsak til angrep og invasjon av Irak? Trengs det en USA vennlig regjering i Afghanistan som et transittland for olje fra Kaspihavet til utskipingshavner i Pakistan?  Er det rimelig å tro at verdens største etterretning, militært og sivilt, ikke maktet å lokalisere terroristlederen før etter nesten 10 år?

Går det an å mistenke USA for å ha holdt Osama bin Laden i live, og bruke jakten på han som en unnskylding for sin krigføring i Sentral Asia, med det overordnede formål, nemlig å sikre forsyninga av olje og gass? 

Eller skal vi svelge unna og tro på at USAs krigføring er kun begrunnet i det påståtte hederlige motiv; det Godes kamp mot det Onde?

Jaggu er det mye man skal tenke på!

Og ekstra mye er det nå under flyttinga. Ja, vi skal flytte inn i blokkleilighet, første etasje, sytti kvadrat i alt med glassveranda og egen inngang. Garasje og utebod følger med. Du verden, det blir litt av en utfordring, for det er mye å tenke på! Hva skal kastes og hva skal beholdes, hva er fint og mindre fint, hva er nyttig og hva har spesiell verdi? Siden leiligheten skal pusses opp med maling, gulvbelegg og tapet for deretter å bli innredet med nye møbler og hvitevarer, så melder spørsmålet seg hele tiden; mætsjer det? Man kan jo ikke velge tapet som ikke mætsjer med den malte mellomveggen, eller en salong som ikke står i stil med bordet, slikt går jo bare ikke an... 

Og jeg, som i tillegg til min lille mætsjekunnskap, er utstyrt med et gen som blir aktivert med det samme jeg trår over dørstokken til de store varehus, nettopp for å finne møbler og utstyr som mætsjer. 

Genet tenner en slags fluktreaksjon som sier at her er det alt for mye å forholde seg til, alt for stort utvalg med alt for mange modeller, med alt for mange prisnivåer. Kort sagt, kom deg ut! Det er i slike stunder jeg savner røyken, for da kunne jeg i alle fall unnskylde meg med at jeg skal bare ut og ta meg en røyk... I stedet gjennomfører jeg tappert løpet sammen med madamen som er skapt for slike store varehus. Hun kjenner på kvaliteten, vurderer farger, snakker saklig og faglig med husets selger som forståelig nok gir henne medhold i det aller meste. Til sammen blir de, madamen og selgeren, helt enig om hva som mætsjer...

Jeg står noe tilbaketrukket og nikker bifallende mens jeg slåss mot genets elektrokjemiske signaler til hjernen om å trekke seg planmessig tilbake mens jeg ennå har helsa i behold...

Helsa ja, den skal man jo også tenke på. Og i følge forfatteren av boka «Du – bli ekspert på egen kropp», Dr. Mehmet Oz, er det veldig mye å tenke på. Blant annet må du tenke på bæsjen din siden den forteller en masse om din helsetilstand. De fleste av oss er så arrogante at vi skyller ned helserapporten før den er vurdert.

Den perfekte bæsjen skal nemlig i følge doktoren, være lett å gjøre seg av med, den skal henge sammen og nærmest gli lydløst ned i skåla, ikke for tørr og ikke for feit, men ha en vakker, gyllenbrun farge, og viktig!, den skal være svakt S-formet. I tillegg må den være luktfri, skulle bare mangle. En sunn kropp til et anstendig menneske!

Alle avvik fra idealet kan tyde på en skrantende helse. Dersom du, for eksempel, en dag skulle oppdage at bæsjen din har form som en F, ja da er det bare å slå 113, først som sist!

Er det mer tankekapasitet til overs, kan man jo bruke den til å sende noen tanker til de sultrammede på Afrikas Horn, eller til stakkars Mohammar Gaddafi som må rømme sitt eget land og overlate styringa til amatører. Da er det godt å vite at både Statoil og Yara overlevde krigen mot diktaturregimet og kan fortsette å melke profitt i landet som er så rikt på naturressurser og billig arbeidskraft. Norge og Nato sørget for det. Ikke sånn direkte selvsagt. Bombene falt i humanismens navn. Okke som, bomber som faller lemlester og dreper, bomber ser heller ikke forskjell på soldater og sivile, men de ser forskjell på hvilke materielle installasjoner som skal bombes og hvilke som skal spares...

De fleste lærere er idiōtēs !

Siden jeg helt tilfeldig snublet over skolens formålsparagraf, var det naturlig å gjøre seg noen refleksjoner.                                                         Det første som slo meg var at dagens skole- og utdanningssystem kan aldri makte å tilfredsstille formålsparagrafens målsetting fullt ut. Grunnleggende årsak til det er at kunnskapstilegnelse og sosialisering foregår inne i institusjoner trygt skjermet fra samfunnets virkelighet. Inne i skolebygget skal elevene, i følge formålsparagrafen, få kunnskap og innsikt i det samfunnet som er utenfor. Kunnskapstilegnelsen oppnås ved å lese seg til hvordan det er i virkeligheten, og ved at læreren tilrettelegger det hun behersker innenfor sitt fag.

At det er nødvendig å tilegne seg faglige faktakunnskaper er selvsagt.

Men fag inndelingen, norsk, matte, naturfag etc. blir kunstig og lite til nytte dersom ikke kunnskapene derfra settes inn i en helhet. En helhet som tilstreber å gi et speilbilde av det virkelige samfunnet som eksisterer utenfor skoleveggene.

Men hvem har dette overordnede ansvaret? Ansvaret for at de faglige kunnskapene anvendes på reelle problemer, oppgaver og løsninger som tilhører det virkelige liv? Den enkelte faglærer har det neppe, og har heller ikke forutsetningen for det. 

De fleste pedagoger er nemlig idioter i ordets rette forstand, av gresk idiōtēs = en person som ikke har noen mening om politiske og økonomiske forhold i samfunnet. Den meningsløse læreren overfører kunnskap til sine elever uten å reflektere over kunnskapens nytteverdi. For å kunne gjøre det, må det nemlig formuleres klare målsettinger. Kunnskap er ikke noe mål i seg selv, men kun et middel for å nå målet. Og det er målet som skal definere midlene, ikke omvendt!

Joda, formålsparagrafen har målsettinger. Det heter blant annet:

«Elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. Dei skal få utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong.»

For å kunne tilnærme seg en slik målsetting må pedagogen og skolen politiseres. Med det mener jeg at skolen må foreta en analyse av dagens samfunn og verdens virkelighet, for derigjennom å foreta et valg; skal vi beholde eller forandre? Dersom svaret er forandre, så blir utfordringen å definere hva vi skal forandre til. Først da, når målet er definert, kan man velge metoder og midler for å nå dit. Først da kan man bestemme det faglige innholdet, velge og vrake. Først da inngår pedagogikken i en helhetlig og meningsfull sammenheng. Da kan utfordringer som bærekraftig utvikling, krig/fred, U-land/I-land, klima/ressurser, fattig/rik etc. bli utdanningens fanebærere.

Dette bør faglæreren ha i bakhodet når «pensum» skal velges. For den nakne innlæring av faktakunnskap kan i dag gjøres like bra uten en lærer, om ikke bedre, ved hjelp av datamaskinen og nettsteder som for eksempel Internettforlaget (http://www.internettforlaget.no/) og Khan Acadamy (http://www.khanacademy.org/).