Jeg har også et NYTTÅRSFORSETT! - JEG?

Jeg som bor i verdens rikeste land?  Jeg som har verdens høyeste allmennutdanning?  Jeg som har ytrings- og organisasjonsfrihet?  Jeg som har rett til frie, demokratiske valg?  Jeg som vet?

Hva jeg vet:

# «Økte temperaturer som følge av klimaendringer og rovdriften på naturressurser gjør at vi mister natur i et tempo som ikke har skjedd på millioner av år».

# «Mennesket har endret 75 prosent av jordas isfrie landområder gjennom beslag av arealer, nedbrenning av skog, erosjon, flom og ørkendannelse».

# «Verdenshavene er sterkt forurenset som et sted der menneskene tømmer søppelet sitt, særlig plast og mikroplast truer havets dyreliv».

# «85 prosent av planetens våtmarksområder er allerede ødelagt som et av verdens mest biologisk produktive områder med sin rike flora og fauna».

# «En million arter av dyr, planter og insekter, står i fare for å bli totalt utryddet. Arter som har eksistert gjennom millioner av år, men som mennesket nå fjerner i løpet av noen tiår».

FNs generalsekretær: «Verdens ledere må erklære krisetilstand i forhold til klima og ødeleggelsen av natur!».

Javel, krisen er velkjent og vitenskapelig dokumentert. Det store spørsmålet er hvordan bekjempe den. Vi vet at medisiner kan senke feberen og lindre smerte, men ikke alltid stoppe selve sykdommen.

I følge diagnosen skal en medisin redusere utslippene av klimagasser i den hensikt å hindre økt oppvarming av jorda vår. Dessverre virker ikke medisinen. Utslippene øker for hvert år til tross for all satsing på såkalt fornybar energi med vindturbiner og el-bil batterier. Såkalt, fordi produksjonskjedene forårsaker ytterligere store arealinngrep med enorme miljøødeleggelser, med økt energiforbruk sammen med forurensning og klimagasser. Medisinen forverrer sykdommen!

Vi må nok gå grundigere til verks og kartlegge hele pasientens sykdomsbilde med årsak i den genetiske arven. Den som sa; - skal du overleve så drep det som rører seg og et det! I moderne språkdrakt blir det å øke forbruket, øke profitten, øke formuen, øke BNP etc.

Og mennesket har utviklet et økonomisk system som sørger for nettopp det med sin appell til egoisme og grådighet sammen med likegyldighet til konsekvensene, de som veltes over på kommende generasjoner. Systemet er døpt Kapitalisme, en type -isme som er dømt til å vokse eller dø.

Men takket være vår bevissthet og vitenskap innser vi nå at arten Homo Sapiens/Det kloke menneske eksisterer som en parasitt på sin egen jord. Og da er det håp. Først da tvinges vi til å organisere produksjon og forbruk på en helt annen måte, nemlig en levemåte som kalles symbiose, et samarbeid med planetens natursystemer, det vi forstår med bærekraft! (bare det ikke er for seint...)

Og nyttårsforsettet?

Jeg skal bruke hver ledige stund til å kjempe mot den kriminelle Tvangsveksten for å erstatte den med en klok forvaltning av jorda vår, av den enkle grunn; Vi har bare en planet! 

Blir du med?

Tradisjonen tro; julenovellen til mine fb-venner...:)

 Andre Juledag, anno 1952.

Det er kaldt i kammerset. Isen ligger tykk i vinduskarmen, og isrosene dekker nesten hele vinduet. Hvis jeg stirrer lenge på isen i vinduet, kommer både Tarzan og elefantene til syne. De som bestemor leste om på senga før jeg sovnet i går kveld.

Men helt øverst er vinduet blankt og svart. Det er tidlig på morran.

Mamma sover enda, men bestemor er oppe. Jeg hører ho legger ved i ovnen i stua. Den gode lukta fra vedovnen siver inn gjennom forhenget og frister meg til å stå opp.

Det er ikke lett å forlate den varme, gode senga. Men det går bra dersom det gjøres fort. Vekk med dyna, beina på det kalde golvet, dra forhenget til side og vips så står jeg foran den høye ovnen med vedkubber i alle etasjer.

Hei bestemor, sier jeg, og kler fort på meg klærne som er hengt klar på stolen foran ovnen. De er gode og varme.

I dag er det den store dagen, nesten like stor som selve julaften. I dag kan jeg få gå ut, jeg kan gå på ski, og jeg kan få besøke Johnny. Og så skal bestefar og jeg trimme Brona, så ho ikke blir stallstien. Det sier bestefar. Å bli stallstien er ikke bra, for da har Brona stått så lenge på stallen at ho blir stiv i beina. Og så er det juletrefest på den gamle skolen i kveld. Jeg husker nesten alt fra i fjor, og gleder meg veldig mye.

Dagen i går var jo helt forferdelig, den var lang. Jeg fikk ikke lov å være ute og prøve de nye skiene, jeg fikk ikke besøke Johnny. Det er ikke lett å være inne sammen med de voksne en hel dag. Joda, de spilte litt ludo med meg, og de var også passasjerer i drosja, ei stund. Jeg bruker det store, blanke lokket til bestemors kakeboks som ratt når jeg kjører drosje. Så er det bare å starte opp, bruumm bruumm, brrrrrr...

Hvis bestemor bestiller tur til Skoli, nabogården, koster det ett øre. Da går turen til kammerset. Hvis turen går til butikken på Hvitstein, ja da koster det to øre.

Bestefar er særlig glad for å kunne ta drosje til butikken. Jeg må kjøpe mer skråtobakk, sier han hver gang. Ja, bestefar tygger skråtobakk og spytter svart. Jeg fikk smake en gang, husker jeg, jeg hadde visst mast så mye at han puttet en bit i munnen min. Det er det verste jeg har smakt! Turen til butikken går helt ut til matboden i gangen, bruumm, bruumm, brrrrr...

Mamma skal ofte til utlandet, helt til Sverige. Det koster fem øre, og turen går helt ut på trappa. Der er det kaldt, men så blir det jo fred ei stund. Det sier mamma og smiler lurt.

Jeg fikk så vidt lov til å besøke Brona i stallen. Men der ble jeg lenge også, så lenge at bestefar kom for å se om det hadde skjedd noe gæli. Men det var det jo ikke. Jeg satt bare på krybba og snakket med Brona, eller rettere sagt sladret. Ja, jeg fortalte Brona alt det dumme voksne kunne finne på å bestemme. Å nekte meg å gå til Johnny, min kamerat, med de nye beksømstøvlene og de nye skia, ja med de nye vottene også, og lua! Dumt var det!

Brona forsto meg godt. Ho kløyp meg litt i armen, humret og ristet på hodet. Dessuten var ho glad for brødskalkene jeg hadde tatt med. Ja, jeg hadde vært i spannet i gangen og tatt en ekstra skalk, så Brona fikk to. Det er jo jul for Brona også! Ho gomlet og åt så ho siklet.

Bestemor har allerede gjort unna fjøsstellet. Snart skal det bli frokost. Men jeg tar bare ei brødskive med prim på og drikker et glass nysilt melk. Jeg har dårlig tid.

Jeg har et viktig ærend.

I går kveld sa bestefar at jeg fikk ta meg av Brona og morrastellet, gi Brona høy og havre, og vann selvsagt. Bestefar ville drøye'n litt i dag, hadde han sagt. Det betydde at han ville sove litt lenger, og det gjorde han.

Den nye kjeledressen som julenissen hadde kommet med er litt for stor, det samme er de nye beksømstøvlene, men... Men det er visst bare fint. Det er fint å ha litt å vokse i, sa bestefar, det samme sa mora mi. Men det som er veldig, veldig fint, det er at kjeledressen er nøyaktig lik den som bestefar har! Den har tilogmed ei lang, smal lomme på siden av låret, der tommestokken skal være.

Bestefar har satt inn beksømstøvlene med vaselin så de skal holde vannet ute. De er myke og gode å ha på beina. Litt for store, så det er god plass til raggsokkene. Det er jo kaldt ute.

Bestemor gir meg en stor brødskalk og tre sukkerbiter som jeg putter i lomma. Så er det på med votter og lue, klar til dagens første jobb.

Kulda slår mot ansiktet i det jeg åpner utgangsdøra. Snøen ligger tung på de store lønnetrærne og glitrer i lyset fra utelampa. Bestefar og jeg har måket vei for flere dager siden. Den ligger fortsatt fin og åpen forbi vedskjulet med snekkerverkstedet og videre mot fjøset og stallen. Jeg trasker i vei i det svake måneskinnet.

Nei, nei, jeg er ikke redd, bare litt spent. Sånn tidlig på morran, når det ennå er mørkt, kan man jo støte på litt av hvert, både hulder, troll og nisser. Jeg har jo gått samme veien mange ganger før, og det enda tidligere. Men da går jeg sammen med bestemor for å hjelpe ho med fjøsstellet. Det er noe helt annet det.

Jeg synes noe rører seg borte ved brønnen. Liksom en skygge som dukker opp der hvor lemmen er, der hvor vi henter vann. Vi altså. Jeg får ikke lov å gå ut på brønntaket alene. Det er strengt forbudt.

Men jeg er med bestemor noen ganger når hun henter vann i bøtta. Da åpner hun lemmen, gjør klar det lange tauet i en kveil i den ene handa, og så kyler ho bøtta ned i mørket. Der nede kan du se deg sjøl når det er dagslys, speilbildet i vannflata er veldig fint, men litt skummelt, det rører jo på seg...

Plask, sier det der nede, bøtta fylles med vann og tauet blir stramt. Bestemor er glad for at jeg hjelper ho med å heise opp vannbøtta, for den er tung. Vannet heller vi i den store tønna i fjøsgangen ved siden av utedoen. Der har vi avispapir til å tørke oss med og et stort bilde på døra av selveste kongen.
Kuene, grisen og kalven drikker mye vann så de får slukket tørsten. Ja, vi har bare en gris nå. Før jul hadde vi to. Den ene slaktet bestefar, det er den vi spiser nå.

Brona har egen tønne i stallen. Vi har vanntønna vår i gangen. Der er det forresten så kaldt nå at det ligger tynn is på toppen. Hønene og hanen borte i hønsehuset har ikke noen tønne, de får bare litt vann i et fat.

Jeg kom til å tenke på nissen, nissen på låven. Har han grøt igjen, tru? Grøtfatet var tomt både lille julaften og på julaften. I går kveld var jeg på låven med ny forsyning. Nå får det være nok, hadde mamma sagt, den nissen eter oss jo ut av huset. Jeg får gå og se etter.

Den er tung å få opp, slåen til låvedøra. Den glir opp på knirkende hengsler. Jeg stirrer inn i mørket mot høyvogna som står innerst inne i låven, der hvor jeg satte grøtfatet i går. Jeg tenner lommelykta og retter strålen mot fatet. Tomt!

I samme stund ser jeg nissen hoppe i høyet helt der borte i det mørke hjørnet av laet. Jeg synes han ler. Eller kanskje det bare er gryntinga til grisen og lyden fra kuene som tygger drøv... Brona humrer også og stamper med forbeinet. Ho pleier det når ho blir utålmodig. Nå venter ho på meg med brødskalken og sukkerbitene. Jeg går ned i stallen.

Hei Brona, sier jeg, og klapper ho på rompa. Brona humrer, kliper meg i armen og rister på hodet. Ho vet godt hva jeg har i lomma, men først skal vi lage det litt koselig og ete skikkelig mat.

Møkka tar jeg på spaden og kaster ut gjennom møkkaluka. Så soper jeg reint tregolvet og legger på ny sagmugg. En armfull med havre blir henta fra laet og lagt i krybba. Det andre rommet i krybba fyller jeg opp med vann fra tønna.

Mens Brona spiser, børster og strigler jeg ho. Ho blir helt blank i pelsen, så fin blir ho. Manen og den lange, svarte halen blir kammet med den store, svarte kammen. Men manen får jeg bare kammet når Brona bøyer hodet ned for å ta en ny munnfull, ellers rekker jeg ikke opp. Men det går bra.

Stallen er ren og pen med sagmugg og treflis på golvet. Det svake lyset fra lampa i taket speiler seg i Bronas øyne. Jeg sitter oppe på krybba og legger panna mi mot Bronas.

Sånn sitter jeg lenge og kjenner at Brona og jeg, at vi er veldig glade i hverandre.
Brona tar brødskalken forsiktig ut av handa mi, deretter en sukkerbit, så en til og så enda en. Men da er det slutt.

Jeg forteller Brona at i dag skal ho få løpe litt rundt med sleden så ho ikke blir så stallstien, og i kveld skal ho få bjelle på og dra på juletrefest. Jeg gir Brona en god klem og rusler hjem.

Det begynner så smått å lysne. Jeg ser ingen, hverken hulder eller troll på hjemveien, heller ikke på brønntaket. Inne på kjøkkenet durer det i ovnen.

Bestefar har allerede laga seg sin vanlige kaffekopp med et rått egg i. Bestemor og mamma har laget frokost, og jeg er sulten.

De nye skia står i snekkerverkstedet med kandahar bindingene ferdig montert. Det hjalp bestefar meg med i går kveld. Det var litt vanskelig for bindingene må jo passe akkurat til støvlene. Ellers kan du dette, sa bestefar, og da kan det gå gæli.

Alt er nytt, unntatt knickersen og gamasjene. Ski, staver, bindinger, strømper, støvler, jakke, votter og lue, alt er nytt. Det lukter nytt også.

Pappa har nok sendt noen ekstra penger til jul, selv om det er julenissen som kommer med gavene. Jeg skjønner jo at de er kjøpt i butikken, unntatt vottene og lua, de har bestemor strikka. Så dum er jeg ikke, selv om jeg ikke skal begynne på skolen før til neste år.

Pappa er på hvalfangst, helt på andre siden av kloden. Der nede er det sommer nå, har mamma fortalt, men allikevel er det veldig kaldt der.

Forresten vet jeg hvem julenissen er, tror jeg. For det samme skjedde i fjor på julaften, og det samme året før der igjen, tror jeg. Like før julenissen kommer inn med striesekken full av gaver, så må bestefar gå til naboen og ønske God Jul. Og når julenissen har gått, kommer bestefar tilbake. Ja, jeg hilste på nissen, jeg traff han på veien, sier bestefar på julaften, i år igjen...

Jeg har smurt skiene med stearinlys, så de glir veldig godt på den kalde snøen. Kanskje litt for godt. Jeg tar veien gjennom skogen. I motbakke må jeg tråkke fiskebein for skia er veldig bakglatte. Det gjør ingenting.

Johnny har også fått ski til jul. De er litt bredere enn mine. Johnny har fått hoppski. Skiene til Johnny skal ikke smøres med stearinlys, men lakkes!

Ja, faren til Johnny har lakket skiene under og bygd en stor hoppbakke bak låven. Johnny er veldig flink til å hoppe på ski. Det er ikke jeg. Jeg synes farta blir så veldig stor, så jeg faller i unnarennet. Det gjør ingenting. Johnny og jeg er bestevenner.

Bestefar tar Brona ut av stallen og får på ho seletøyet. Brona er glad og har vanskeligheter med å stå i ro så bestefar får problemer med å spenne fast draget til sleden. Han sier noen rare ord og dulter til Brona. Det kan umulig være bannord, for det er stygt å banne. Det sier bestefar.

Men en gang en stund før jul, er jeg nesten sikker på at bestefar bannet. Det var tidlig på morran, bestefar var på tur til stallen for å ta ut Brona. Melkespanna måtte jo kjøres ned til melkerampa nede ved hovedveien. Da hørte bestefar et svare leven fra hønsehuset, og så reven løpe av sted med ei høne i kjeften. Jeg hadde så vidt stått opp da bestefar kom løpende inn og hentet geværet mens han ropte den revefaen skal jeg skyte, fy fandon skinn og bein! Er ikke det banning, så vet ikke jeg!

Sola ligger lavt over granskogen. Jeg setter meg på benken ved siden av bestefar som holder Brona stramt i tømmene. Heldigvis har bestefar lagt på striesekker så det ikke skal bli så kaldt i rompa. Bestefar kjører Brona med stramme tøyler bort til den store eika, der veien er fint brøyta med høye brøytekanter.

Det er faktisk Brona, bestefar og jeg som noen dager før jul hadde brøyta vei helt ned til hovedveien og melkerampa.

Og så, så slakker bestefar på tøylene og smatter på Brona. Brona svarer med et byks og setter opp ei voldsom fart. Pusten freser ut av nesebora hennes og lager små skyer, hovene sender hardpakket snø mot bestefar og meg, og sleden skrenser i svingene. Jeg klamrer meg fast.

Men da Brona begynner å galoppere, da er det nok. Selv bestefar begynner å bli litt redd, tror jeg. I alle fall drar han så hardt han kan i tøylene og roper prooo, prooo. Brona slakker heldigvis opp og pruster tungt, ho knegger og ler. Det der kunne ha gått gæli, sier bestefar.

Vi tar det rolig på hjemveien. Bestefar gir meg tøylene. Sleden knirker mot det kalde underlaget. Skogen står hvit og taus, bare ei og anna kråke bryter stillheten. Vi puster frostrøyk og bestefar skjærer seg en bit skråtobakk. Utenfor stallen drar jeg i tøylene og roper prooo. Jeg vet det er helt unødvendig for Brona stopper alltid der, uansett hva du sier...

Men Brona er i alle fall ikke stallstien lenger, det er sikkert og visst.

Det er mange gjøremål på en gård. Det er alltids noe arbe som skal gjøres, det sier bestefar, og legger til at han er glad for å ha en sånn flink gårdsgutt som meg. De voksne unner seg en kort middagshvil etter flesk i duppe med tilslørte bondepiker til dessert. Det er godt det!

Jeg kler på meg kjeledressen og går i vedskjulet med vedkurven. Bestefar har lært meg hvordan jeg skal kløyve ved. Sett kubben på høykant på hoggestabben, stå med brede bein og ta et godt tak i økseskaftet med begge hender. Fest blikket midt på kubben og hogg til. Ikke alltid går det like greit, men vedkurven blir jo full etter hvert.

Jeg bruker samme hoggestabben som bestemor gjør når ho hogger hodet av hønene. Hodet ligger igjen på hoggestabben mens høna flakser rundt i vedskjulet. Bestemor ler så den store magen rister. Jeg synes det er fælt og nifst. Tenk å fly uten hode! Det er bare krampetrekninger, trøster bestemor.

Så er det fjøsstellet. Siden vi skal på juletrefest i kveld, gjør vi unna fjøsstellet litt tidligere enn vanlig. Bestemor og jeg skal jo også få tid til å vaske oss og få på oss fine klær før vi drar.

De tre kuene blir glade når vi kommer. Dolla rauter som vanlig, og glaner olmt på meg. Ja, ho er sjalu på bestemor. Jeg husker fra i sommer, ute på jordet, da kom ho gående rett mot meg og stanget meg overende. Bestemor ble veldig sinna på Dolla. Det der kunne ha gått gæli, sa bestefar.

Mens bestemor melker kuene, gir jeg grisen mat. Kokte poteter, potetskrell, melk og litt mel fra en sekk som lukter vondt. Kalven får sutte på handa mi. Jeg har handa langt inn i munnen, og den ru tunga gjør nesten vondt. Det lukter godt i fjøset, kuene tygger høy og grisen grynter. Dessuten er det kuene som lager vanndråpene, de som henger i taket, det sier bestemor.

Melka blir helt i de store melkespanna og satt i fjøsgangen. I morra er det vanlig hverdag, så da skal melkespanna kjøres ned til rampa ved hovedveien. Jeg må vel hjelpe bestefar med det, med det også...

På kjøkkenet har mamma gjort i stand stampen med varmt vann. Det er bare å hoppe i. Mamma hjelper til med å få meg rein. Og så er det på med finstasen, som bestefar sier. Da er vi klare til å dra. Finskoa har vi puttet i veska sammen med kakespannet og ei julepakke med en appelsin, to smultringer og en karamell.

Brona har fått bjelle på og et hvitt dekke på ryggen. Det er jo ganske kaldt. Bestefar har satt en ekstra benk på sleden. Der sitter mamma og bestemor.

Bestefar og jeg sitter foran, det er jo vi som må ta oss av kjøringa. Faklene, en på hver side av sleden blir tent, og så drar vi. Nede på hovedveien møter vi heldigvis ingen biler. Brona er livredd for biler.
En gang vi skulle på butikken så møtte vi bussen. Brona ble helt vill og holdt på å løpe ut. Når en hest løper ut kan det gå gæli, det sier bestefar.

Brona blir tjoret i bommen nede ved skolen, sammen med de andre hestene. Det er kommet mye folk allerede. Alle er i finstasen og veldig pene. Jeg har blå bukse, hvit skjorte og blå vest. De svarte lakkskoa er så blanke at de skinner i lyset fra det store juletreet midt i rommet. Det rekker helt opp til taket og er pyntet med bomull og glitter, kongler og kurver, og juletrelysene er av glass og brenner aldri ned!

Jeg legger julepakka under treet, der ligger det mange fra før.

En liten, tjukk mann hysjer på oss og ber oss om å ta hverandre i hendene og lage ring. Han er lærer. Det hvisker mamma i øret mitt. Vi er så mange at det blir tre ringer rundt juletreet. Så begynner vi å gå rundt treet mens vi synger. Jeg kan ikke alle sangene, men hermer etter de andre så godt jeg kan. Det er ikke bare jeg som gjør feil som å vaske tøy når det riktige er «..å henge opp vårt tøy tidlig en onsdag morgen..».

Dessuten er det feil i sangen også, for vi går jo ikke rundt ei enebærbusk. Juletreet er jo et grantre. Det må da alle kunne se.

Det er nesten bare unger og damer som går rundt juletreet. Bestefar sitter sammen med de andre mennene i rommet ved siden av. De drikker kaffe, spiser julekaker, røyker pipe og tar seg en kollekvinter. Kollekvinter er en sterk drikk på små flasker som gjør at mennene får veldig lyst til å prate, det sier mamma. Og det gjør de, men vi hører dem ikke når vi synger. Damene har veldig høye og lyse stemmer.

Jeg holder Johnny i handa, heldigvis. For det var nære på at det ble Eva. Eva er datter til de som har butikken og er like gammel som meg, og veldig pen. Ho har langt lyst hår helt ned til skuldrene. Kjolen hennes er lysegul og skoa er røde. Eva ligner på en engel. Ho smiler til meg, eller kanskje det er til Johnny.

«..engler daler ned i skjul, hit de flyver med paradis grønt...». Jeg tenker på vedskjulet der hodet til høna ligger på hoggestabben og Eva daler ned fra taket...

Så plutselig banker det hardt på døra, flere ganger. Sangen stanser opp, det samme gjør summinga fra naborommet. Det blir helt stille. Alle vet hvem som kommer. Det er en stor nisse i en lang, rød frakk med en hvit sekk på ryggen. Han har ikke maske, men er helt ekte med langt, grått skjegg og nisselue. Han ser både snill og skummel ut, synes jeg.

Er det noen snille barn her? Ja, svarer de voksne og noen barn. Så deler han ut alle pakkene som ligger under treet, og alle ungene får ei pakke hver. Jeg trur det er noen som får to. I sekken har nissen appelsiner. Alle får en appelsin hver, unntatt mennene i naborommet. De bryr seg ikke om appelsiner.

Brona traver rolig på hjemveien, sleden glir lett og bjella klinger sprøtt i vinterkulda. Faklene kaster dansende skygger mot brøytekanten. Bakenfor ligger de hvite jordene badet i skinnet fra en halv måne og en glitrende stjernehimmel. Jeg holder tøylene, men Brona finner veien sjøl. Bestefar tar seg en bit skråtobakk og en slurk kollekvinter mens han nynner «..glade jul, hellige jul, engler daler ned i skjul...». Bestemor og mamma har visst nesten sovna. Det samme med meg. Jeg er veldig trøtt.

Brona stopper utenfor stallen. Prooo, hvisker jeg, for sikkerhets skyld - og sovner...

---------------------------------------Kjell Lindberg-----------------------------------------------

GLADE JUL, hellige...

                                    $$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$$

              Nå er det jul igjen...

Det er jul igjen nå

gammel som ung skal ut å gå
- ut å gå -
for da går vi rundt omkring
- rundt omkring -
     til alle butikker fulle av fine ting
                 Nå er det jul igjen...             

                               Det er jul igjen nå

                  være seg stor eller liten, alle skal få

                                   - alle skal få -

                          du kan ta tre og betale for to

                                  - betale for to -

                    det er så gøy med skikkelig julemoro

                              Nå er det jul igjen...     

Det er jul igjen nå

for da må julenissen i vinduet stå

- i vinduet stå -

se han smiler og nikker deg inn

- nikker deg inn -
ta med kredittkortet og et åpent sinn

Nå er det jul igjen...

Det er jul igjen nå
husker du barnet som i krybben lå?
- i krybben lå -
for det er veldig så lenge siden
- lenge siden -
 det er jo det vi kaller før i tiden
Nå er det jul igjen...

         Det er jul igjen nå
fjorårets omsetning skal vi slå

           - skal vi slå -

himlenes engler daler ned i skjul

           - ned i skjul -
de teller penger og ønsker god jul!
       Nå er det jul igjen... 

                                                                    $$$$$$$$$$$$$$$$$$ - Kjell Lindberg - $$$$$$$$$$$$$$$$$$$$

De kaller seg KLIMAREALISTER!

Realismen består i å benekte menneskets innvirkning på klima med årsak i utslipp av klimagasser.

Klimarealisten nekter ikke for at karbondioksid sammen med en rekke andre gasser, spesielt metan, har status som drivhusgasser, de som reduserer jordas varmeutstråling, men. Men til tross for at det er enkelt å måle konsentrasjonen av klimagasser, til tross for at det er enkelt å måle temperatur, og som viser at de øker proporsjonalt, mener realisten at det har ingen innvirkning på jordas klima. Klimaendringer skyldes kun sola, ferdig snakka!

Det er selvsagt behagelig å benekte menneskeskapt årsak til mer ekstremvær, mer tørke, mer flom osv, for da kan vi jo bare holde på. Holde på med enda mer produksjon og forbruk med tilhørende utslipp av klimagasser. Det finnes ingen begrensninger på det i følge klimarealisten, og som mener det kan bevises.

Beviset fremføres ofte av lederen for klimarealistene her i landet, nemlig Fremskrittspartiets nestor Carl I. Hagen.

Han er tydeligvis inspirert av logikken til Holbergs Erasmus Montanus som kommer hjem til sin fattige mor Lille, rett fra universitetet i København, og som hovmodig briljerer med sin akademiske logikk.

Erasmus til mor Lille; Kan en sten flyve? Nei, svarer mor Lille. Erasmus; kan mor Lille flyve? Nei å nei, svarer mor Lille. Da er mor Lille en sten, konkluderer Erasmus, som gjør mor Lille så fortvilt at hun begynner å gråte.

Hagens logikk lyder slik; Rundt tusenårsskiftet var det så varmt på Grønland at vikingene som slo seg ned der kunne dyrke korn (jmf. Eirik Raude). Men siden vikingene ikke hadde biler, kan bilismens avgasser umulig ha noen innvirkning på klima!

Er det noe som virkelig skiller mennesket fra dyra, så er det evnen til å måle, observere, beregne, konkludere. En av de første som i så måte advarte industrien mot karbondioksidets effekt som drivhusgass var den svenske kjemiker Svante Arrhenius, og det så tidlig som 1896. Siden har hundretusenvis av forskere dokumentert denne sammenhengen som i dag er en anerkjent vitenskap med konklusjonen: KLIMAKRISE.

Klimarealistenes sterkeste argument mot menneskeskapte klimaendringer er at klima har endret seg med jevne mellomrom i løpet av jordas historie. Det viser helt riktig kjerneprøver fra isen i Arktis, fossiler, geologi, radioaktivitet osv.

Men hvordan kan det ha seg at konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren, og i havet, har økt så drastisk bare på de siste 70 år, og som fortsetter å øke år for år? Og hvorfor stiger jordas middeltemperatur proporsjonalt år for år?

Dersom du er en klimarealist har du kanskje et svar?

JAMEN, DET BARE ØKER!

... og det til tross for alt vi vet, til tross for all verdens vitenskap ...

Vi vet at når olje, kull og gass, det som kalles fossilt brensel, brenner avgir det gassen karbondioksid. Gassmolekylet består av ett karbonatom og to oksygenatomer, CO₂. Selve forbrenningen er en kjemisk reaksjon som skjer ved en temperatur rundt 300 grader Celsius der hvert karbonatom i materialet binder til seg to oksygenatomer, C + O + O = CO₂. Og siden oksygen er et tyngre atom enn karbon vil CO₂ molekylet veie 2,32 ganger mer. Det betyr at når 1 kilo bensin forbrenner blir det avgitt 2,32 kilo karbondioksid. I menneskekroppen forbrenner karbonet ved 37 grader.

Vi vet at planter absorberer karbondioksid fra lufta til bruk i sin fotosyntese som får planten til å vokse. Dette brukes som et argument for at CO₂ utslipp er bra.

Men når utslippene overstiger det som verdens skoger og planter makter å absorbere, vil overskuddet havne i atmosfæren. Paradoksalt reduserer vi planetens skogarealer i stedet for å øke dem, hvilket burde være det logiske valget. Bare hittil i år har vi hugget og brent ned netto 5 millioner hektar med skog, fortrinnsvis regnskog. Det tilsvarer et område på størrelse med Finnmark fylke eller 23 Vestfold fylker.

Vi vet at i atmosfæren funker CO₂ som en bremsekloss på jordas varmeutstråling, det som vi kaller drivhuseffekten. Jo mer CO₂, sammen med andre drivhusgasser, jo mindre varme slipper ut i verdensrommet, hvilket fører til at klima blir varmere her på jorda. Et varmere klima fører til at mange arter ikke makter å omstille seg og dør derfor ut. Et varmere klima fører også til en økning i ekstremvær som gir flom, erosjon, tørke, ørken etc.

Alt dette er nå felles kunnskap for verdens befolkning, og for alle verdens regjeringer og ledende politikere. En naturlig reaksjon ville være å slå alarm og sette på samtlige bremseklosser som kan redusere utslippene, men...

Men tvertimot så fortsetter utslippene til atmosfæren å øke som nå har passert 55,6 milliarder tonn CO₂ ekvivalenter. Største bidragsyter i så måte er Kina og India - i volum. Men sett i forhold til folketallet ligger vi sjøl helt i verdenstoppen med våre 10 tonn per innbygger per år. USA leder med 17 tonn, Kina med sine 1,4 milliarder mennesker havner på 7 tonn, India på 2 tonn, og hver verdensborger står ansvarlig for rundt 7 tonn utslipp hvert år i gjennomsnitt.

Og antall kullkraftverk med sine utslipp av klimagasser bare øker globalt sett, 121 nye er under bygging i Kina, 37 i India og 9 i Japan + + +.  Kinas største kullkraftverk, Shenhua, spyr ut 6 ganger mer klimagasser enn Norges årlige utslipp på 50 millioner tonn. Installert effekt er på 9000 MW, nesten fire ganger større enn kapasiteten til Norges 800 vindturbiner som er utplassert i norsk natur, men som leverer kun 4 prosent av Norges strømproduksjon.

Unnskyld at jeg spør, men er dette norsk klimapolitikk?

Hva er det som skjer, EGENTLIG?

Vi opplever nå tilstander som minner om nazi-Tysklands okkupasjon av Norge med møteforbud, portforbud og sensurert presse.

Under programmet «Debatten» fikk vi demonstrert nettopp det hvor programleder og journalist Fredrik Solvang ble refset av helseminister Bent Høie. For hva da? Jo, fordi Solvang stilte kritiske spørsmål om bruken av munnbind. Han gjorde med andre ord jobben sin som representant for «Den fjerde statsmakt», som en kritiker av myndighetenes politiske beslutninger.

Solvang har nemlig rett i at regjeringa mangler faglig, medisinsk dekning for å påby friske mennesker bruk av munnbind. Både NHI og WHO er skeptiske til munnbind, ikke minst fordi det tilogmed kan gi økt smitterisiko siden den stillestående lufta mellom bind og ansikt samler opp bakterier og virus. Munnbind bør bare brukes av de som er smittet for å hindre virusspredning gjennom utånding. Det er rådet fra helsepersonell, forskere og leger!

Nå kan du risikere at politiet stormer inn i stua di og teller antall personer. Dersom det er flere enn hva myndighetene har bestemt blir du og gjestene bøtelagt for flere titalls tusen kroner. Vi har fått et smittepoliti!

Og myndighetene appellerer til folk med hedersbegreper som solidaritet og dugnad hvilket skal skjerme de eldste med nedsatt immunforsvar eller de som lider av sykdommer med tilhørende oksygenbrist.

Det dør i snitt 110 mennesker hver dag her i landet av alderdom og ulike sykdommer, men det er innført forbud mot å dø av eller med coronaviruset. Og alt tyder på at myndighetene lykkes godt siden det er bare rundt 300 som har fått corona som dødsattest i år, mens det i fjor døde 920 av den årlige sesonginfluensa med tilgang på vaksiner.

Og hva slags form for dugnad og solidaritet er det her snakk om? Jo, samfunnet stenges ned for å skjerme din syke bestemor på 94, mens unge, arbeidsdyktige mennesker mister jobben sin, som tvinges inn i sosial isolasjon, som opplever konkurser og økonomisk ruin. Vi ser nå at tiltaka mot viruset fører til langt flere syke mennesker enn dem som er smittet av selve viruset.

Men hvorfor nekter statsminister Erna Solberg offentliggjøring av den kommunikasjonen som fant sted i mars måned mellom regjering og Folkehelseinstituttet?  Det er nedsatt en uavhengig Korona-kommisjon som skal evaluere myndighetenes håndtering av pandemien. Kommisjonens rapport skal ikke offentliggjøres før om 100 år! Det har regjeringa bestemt. Hvorfor?

Regjeringas nedstengning av samfunnet har kostet hundrevis av milliarder kroner. Den har snudd livet opp ned for tusenvis av mennesker. Har ikke vi, det norske folk, krav på å vite hvorfor? Krav på å vite hva som skjer, egentlig?

Men det vi vet er at EU kommisjonen og World Economic Forum, storkapitalens egen organisasjon, synger samme visa med sitt refreng «Capitalism reset». Resette betyr å nullstille eller tilbakestille som innebærer å rive ned det bestående. 

Et mikroskopisk virus er i så måte et kjærkomment motiv siden myndighetene kan iverksette politisk/økonomiske tiltak like drastiske som om landet skulle være hærtatt, og det markedsført som «til folkets beste»!

VI VET JO HVA VI HAR!

... og vi vet hva vi trenger, og vi vet hva vi bruker ...

Det er vel snart ikke en eneste flekk igjen på denne planeten som ikke er kartlagt i forhold til naturressurser, energi, flora og fauna. Og takket være moderne vitenskap med sin enorme datakraft kan vi konkludere: Vi bruker langt mer enn hva vi har!

Og vi kan ikke skylde på dyra i skogen, de blir det faktisk bare færre av for hvert år. Vi kan heller ikke skylde på naturkatastrofer bortsett fra dem vi skaper sjøl. Noen skylder på Vårherre som gjør seg klar for det store oppgjøret beskrevet i Johannes Åpenbaring, Endetiden som det kalles. Det er kanskje ikke så rart når vi i vår tid er vitne til enorme miljøødeleggelser, til endringer i klima, til rovdriften på jordas ressurser, til økologiske sammenbrudd over hele planeten. Javisst skulle man tro at Endetiden er nær, men... Men vi har nok ingen andre å skylde på enn oss sjøl, Menneskeheten som snart teller 8 milliarder, 8000 millioner mennesker. Vi som seiler rundt i universet på en planet lik et romskip med begrensede ressurser.

Så hvorfor holder vi på sånn? Holder på med å skite i eget reir? Hvorfor plyndrer vi planeten vår uten tanke på våre egne barn og etterkommere? Hvorfor?
Vår kunnskap, vitenskapelig dokumentert, øker for hver dag sammen med tilhørende frykt for framtiden. Det er i vår tid et nytt begrep er født; Framtidsangst! Særlig yngre mennesker er engstelig for hva vi går i møte med den kursen vi holder i dag, engstelig for jorda vår og for framtiden til egne barn, naturlig nok.

«Aldri så galt at det ikke er godt for noe» er et gammelt ordtak som riktignok har noen vonde unntak som å tråkke barbeint på ei kråkebolle (sjølopplevd...), men i forhold til coronapandemien med alle sine nedstengninger opplever vi positive ringvirkninger i forhold til miljø og klima. Redusert forbruk ga renere luft i byene, og utslippene av klimagasser falt merkbart. Miljøtiltakene som G7-landene ikke har maktet å bli enige om skulle bli realisert nærmest over natta som en positiv bieffekt av pandemiens bekjempelse.
Nei, coronaviruset som metode er ikke å anbefale, men det har vitterlig fått oss til å forstå at det er menneskeskapt forbruk og aktivitet som er direkte årsak til de drastiske påkjenninger som vi nå utsetter jorda for.

Et annet godt ordtak dukker opp i denne forbindelse. Et ordtak som bygger på livets realiteter, på menneskets forhold til natur og ressurser; «Sette tæring etter næring» som betyr å begrense forbruket til det du vitterlig har tilgang på, der overforbruket er skadelig som ris til egen bak.

Politikere og økonomer betegner tiden før coronapandemien som normal. Så det normale for dem er altså en fortsatt uhemmet økonomisk vekst på ei jord som allerede kneler for menneskets rovdrift. 

Men hva med oss, du og jeg? Synes vi også at det er normalt?

Den KRIGERSKE visepresidenten blir endelig PRESIDENT!

 Joe Biden, sammen med president Barack Obama, er det første og eneste presidentparet som har maktet å føre krig gjennom begge sine presidentperioder!

 

Joda, Obama lovte under valgkampen å avslutte USAs meningsløse kriger rundt om i verden. Løftet inspirerte Den Norske Nobelkomité, ledet av Torbjørn Jagland (AP), til å utsmykke USAs president med den prestisjefylte fredsprisen. Men det skulle snart vise seg at det ble lite fred med duoen Obama og Biden i førersetet.

President Obama går over i historia med tilnavnet Dronekrigeren, en tittel han må dele med sin visepresident Biden. Over 550 droneangrep tok livet av flere tusen uskyldige sivile, såkalte utenomrettslige drap. Angrepene ble kalt targeted killings, men den målrettede drepingen tok dessverre ofte feil av målet. Derfor ble for eksempel et gravfølge utslettet med merkelappen terrorister, en barneskole ble bombet siden den lignet på en våpenfabrikk m.fl.

Daværende visepresident Joe Biden forklarte årsaken slik: Dronene sender først bilder av målet til Pentagon, der de på store skjermer blir vurdert av den militære ekspertisen. Men dessverre blir bildene på grunn av dårlig kvalitet ofte feilvurdert og ordren blir gitt, slipp bombene!

Konsekvensen blir at uskyldige mennesker dør, barn, kvinner og menn i alle aldre, andre overlever som invalide resten av livet. Sorry!, sa nå påtroppende president Joe Biden med et smil. Denne formen for meningsløs dreping gjør USA enda mer hatet og foraktet, som igjen avler enda flere terrorister og jihadister. Forståelig nok?  Eller kanskje det er meningen?

I 2011 da Libya planla å erstatte dollaren som internasjonal handelsvaluta med en afrikansk gullstandard var det ensbetydende med å velge sjølmord. USA produserte kjapt en rekke fake news mot Libya som begrunnelse for angrep. Det var i hovedsak fire personer som viste sin krigslyst offentlig; visepresident Joe Biden, utenriksminister Hillary Clinton, utenriksminister Jonas Gahr Støre (AP) og statsminister Jens Stoltenberg (AP). «Fredspresidenten» sjøl holdt seg klokelig litt diskrét i kulissene...

Og Afrikas best fungerende velferdsstat ble bombet sønder og sammen. I dag er landet økonomisk ruinert, det er et rede for terrororganisasjoner, for menneskesmuglere og en rekke militsgrupper. Selvsagt skapte udåden millioner av flyktninger, de som nektes adgang både til USA og til Norge.

En krigersk påtroppende president med forakt for menneskeliv får haukene til å våkne i «Gods Own Country». Nå skal den nasjonale forsvarsstrategien skifte fra anti-terrorisme i Midt-Østen til utvidet konkurranse overfor stormaktene Kina og Russland.

Kommandøren for USAs luftstyrker i Stillehavet, general Kenneth Wilsbach sier det slik: Vi må være klare for en konflikt med Kina. Vi må utfordre dem i samsvar med vår nasjonale forsvarsstrategi. Men vi må også være klare i tilfelle hendelsene gjør at vi må fly ut i natt.

Så vet vi det.  Og vi vet også at generalene har nå ryggdekning fra sin påtroppende president.

JUKSEPAVE! – BLØFFMAKER! - DUSTEMIKKEL!

 Det er ikke bare Donald T. som blir utsmykket med treffende titler. Vi har nok av eksempler her på berget også, særlig blant ministre og statsråder. Et lite knippe:

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) er hun som lever i en verden begrenset til forholdet mellom Norge og USA. Hennes fremste politiske oppgave er å sørge for Norges servile underdanighet til USA, som en puddel i band. Hun har et imponerende lager med klisjéer som hun blar opp tilpasset ulike anledninger. Norge omtaler hun som en Fredsnasjon mens hun i samme åndedrag skryter av Norges deltagelse i USA sine kriger. Tittel?

Klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn (V) er han som ivrer for palmeolje i bilens drivstoff og for mer soya til oppdrettslaksen, men som samtidig er bekymret for nedbrenningen av regnskog til fordel for oljepalme- og soyaplantasjer.

Miljøministeren er også en ivrig tilhenger av vindkraft på tross av drastiske naturinngrep og miljøforringelse. På spørsmål om energiomsetning og utslipp av klimagasser i produksjonskjeden til vindturbiner og el-bil batterier, blir han stum. Han tror visst at de daler ferdigprodusert ned fra himmelen, eller? Tittel?

Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen (H) er mannen som er bekymret for Russlands militære kapasitet. Derfor «glemmer» han at USA har et militærbudsjett 11 ganger større enn Russland sitt, og hysjer ned NATOs 30 medlemsland med en militær slagkraft 18 ganger større enn Russland.

USA øver på angrepskrig og forsvarsministeren tilbyr landet vårt som et egnet oppmarsjområde. Han tilbyr egne flyplasser for de 52 stk. F-35 kampfly, kjøpt av USA, med eget amerikansk personell. USA får sin egen marinebase for atomubåter. To baser for US Marines trosser norsk baselov. Hvor mye amerikansk militært materiell som er lagret i norske fjell vet han kanskje ikke sjøl? Men han kaller det forsvar av Norge! Tittel?

Olje- og energiminister Tina Bru (H) mener det er helt nødvendig å fortsette oljeboring i det sårbare Barentshavet tett oppunder iskanten, av hensyn til norsk økonomi. Økologi derimot er tydeligvis ikke hennes sterke side. 

Men å påstå at elektrifisering av sokkelen vil redusere utslipp av klimagasser fortjener en bestemt tittel. Den frigjorte gassen blir nemlig eksportert til Tyskland. Selv et barn skjønner at utslippene blir de samme enten gassen brennes i Nordsjøen eller i Tyskland. Tittel?

Statsminister Erna Solberg (H) er et statsoverhode som planmessig legger Norge under EUs lover, regler og byråkrati. Grunnlovens §1 slår fast at Norge er en suveren stat. Den som bryter Grunnloven er med andre ord en landssviker! I tillegg bryter hun Naturmangfoldloven og Grunnlovens §112 som skal sørge for at natur og miljø bevares for framtidige generasjoner.

Hvordan er det mulig? Jo, hun deler nemlig politisk ideologi med Donald Trump der begge tilber sjefsideologen Ayn Rand. Rand som i sin «Bibel» Atlas Shrugged påstår at egoisme er en dyd som må dyrkes fram, som forkynner at kapitalismen kjenner ingen grenser for dens utnytting av naturen, at kampen om profitten adler mennesket etc. Tittel?

Tja, det skal bli interessant å se hvilken tittel historia tildeler Erna Solberg, landets statsminister gjennom åtte år. Hva tror du?

«MAKE AMERICA GREAT AGAIN»

Det er vel å ta hardt i når Amerika vitterlig består av to verdensdeler, Sør- og Nord-Amerika!

Presidenten som nå er på valg er kjent for å tale med store bokstaver, så han mener nok bare sitt eget land, United States of America, USA. Derimot har det samme landet sørget for at de øvrige land i verdensdelen ikke har fått muligheten til å vokse seg store. Fargerevolusjoner, sabotasjer, sanksjoner, regimeskifter til fordel for USA regissert av CIA, eller direkte militære angrep sørger for å holde andre land nede, særlig hvis de kan defineres som sosialistiske, et slikt som Venezuela for eksempel. USA er som kjent kapitalismens flaggskip.

Joda, USA var stor engang, som årene etter andre verdenskrigens slutt i 1945. USA hadde ikke fått ei eneste bombe på egen jord, alt var intakt av industri og infrastruktur. Og det i motsetning til resten av verden med land som mer eller mindre lå nede med brukket rygg. Selvsagt ble menneskeliv ofret, 518.000 US soldater måtte bøte med livet, 0,4 prosent av befolkninga. Allikevel er det et relativt beskjedent antall sammenlignet med mange andre land, for ikke å snakke om Sovjetunionen, fortrinnsvis Russland, som mistet over 27 millioner mennesker, 16 prosent av befolkninga.

Under krigen hadde industrien gått for fulle mugger, spesielt krigsindustrien selvsagt, men med freden kom også de tomme ordrebøkene. USAs utenriksminister, George Marshall løste krisa med en genistrek, kjent som «Marshallhjelpen». Dollarpressa gikk for fullt og USA drysset dollar over 15 vest-europeiske land, inkludert Norge. Med en markert økt kjøpekraft kunne gjenoppbygginga etter krigens ødeleggelser skyte fart med varer kjøpt fra USA, inkludert «krigsvarer». Hjelp til selvhjelp blir det også kalt, eller en såkalt vinn-vinn situasjon...

I årene som fulgte etter 1945 ble USA great med sterk økonomisk vekst og med innovasjon på nær sagt alle områder, spesielt innen våpenteknologi. President og general Eisenhower advarte allerede i 1961 mot våpenindustriens store innflytelse på landets økonomi, kjent som «the military-industrial complex». Advarselen ble ikke tatt til følge og USA ble "dømt" til kriger, fargerevolusjoner og konflikter over store deler av verden. Det koster penger, hvilket skulle føre til den nedturen som landet opplever i dag.

I dag er USA sunket ned i en bunnløs gjeld til utlandet som har passert utrolige 25.000.000.000.000 dollar, 25 billioner. Paradoksalt er Kina største kreditor med 17 prosent. Hele BNP, (GDP) er satt i pant, og gjelden øker for hver dag. Det skyldes ikke minst presidentens militære opprustning med et militært budsjett som er nesten tre ganger større enn Kinas og 11 ganger større enn Russland sitt.

Når 20 prosent av USAs befolkning lever på eller under sultegrensa, 65 millioner, som holdes i live gjennom hjelp fra humanitære organisasjoner og matkuponger fra det statlige SNAP programmet, skal det jaggu mye til for å gjøre dette landet great again.

Men det er selvsagt forsøket verdt...