Siden dommedagsbloggen
ikke ble utgitt sist fredag på grunn av et sykehusopphold (jeg
fleipet med mayakalenderen, det straffet seg...), tilbyr jeg heller
mine lesere en julenovelle. Det er den samme som ble skrevet i fjor,
men siden den ble så godt mottatt tåler den en reprise. Samtidig
oppfordrer jeg andre til å mimre litt om deres barndoms jul. Da
gjenstår det bare å ønske mine lesere en riktig God Jul og et Godt Nytt
År.
Andre
Juledag, anno 1952.
Det er kaldt i kammerset. Isen ligger tykk i
vinduskarmen og isrosene dekker nesten hele vinduet. Men helt øverst
er vinduet blankt og svart. Det er tidlig på morran.
Mamma sover enda, men bestemor er oppe. Jeg hører ho
legger ved i ovnen i stua. Den gode lukta fra vedovnen siver inn
gjennom forhenget og frister meg til å stå opp.
Det er ikke lett å forlate den varme, gode senga. Men
det går bra dersom det gjøres fort. Vekk med dyna, beina på det
kalde golvet, dra forhenget til side og vips så står jeg foran den
høye ovnen med vedkubber i alle etasjer.
Hei bestemor, sier jeg, og kler fort på meg klærne som
er hengt klar på stolen foran ovnen. De er gode og varme.
I dag er det den store dagen, nesten like stor som selve
julaften. I dag kan jeg få gå ut, jeg kan gå på ski, og jeg kan
få besøke Johnny. Og så skal bestefar og jeg trimme Brona, så ho
ikke blir stallstien. Det sier bestefar. Å bli stallstien er ikke
bra, for da har Brona stått så lenge på stallen at ho blir stiv i
beina. Og så er det juletrefest på den gamle skolen i kveld. Jeg
husker nesten alt fra i fjor, og gleder meg veldig mye.
Dagen i går var jo helt forferdelig, den var lang. Jeg
fikk ikke lov å være ute og prøve de nye skiene, jeg fikk ikke
besøke Johnny. Det er ikke lett å være inne sammen med de voksne
en hel dag. Joda, de spilte litt ludo med meg, og de var også
passasjerer i drosja, ei stund. Jeg bruker det store, blanke lokket
til bestemors kakeboks som ratt når jeg kjører drosje. Så er det
bare å starte opp, bruumm bruumm, brrrrrr...
Hvis bestemor bestiller tur til Skoli, nabogården,
koster det ett øre. Da går turen til kammerset. Hvis turen går
til butikken på Hvitstein, ja da koster det to øre. Bestefar er
særlig glad for å kunne ta drosje til butikken. Jeg må kjøpe mer
skråtobakk, sier han hver gang. Ja, bestefar tygger skråtobakk og
spytter svart. Jeg fikk smake en gang, husker jeg, jeg hadde visst
mast så mye at han puttet en bit i munnen min. Det er det verste
jeg har smakt! Turen til butikken går helt ut til matboden i
gangen, bruumm, bruumm, brrrrr...
Mamma skal ofte til utlandet, helt til Sverige. Det
koster fem øre, og turen går helt ut på trappa. Der er det kaldt,
men så blir det jo fred ei stund. Det sier mamma og smiler lurt.
Jeg fikk så vidt lov til å besøke Brona i stallen.
Men der ble jeg lenge også, så lenge at bestefar kom for å se om
det hadde skjedd noe gæli. Men det var det jo ikke. Jeg satt bare
på krybba og snakket med Brona, eller rettere sagt sladret. Ja, jeg
fortalte Brona alt det dumme voksne kunne finne på å bestemme. Å
nekte meg å gå til Johnny, min kamerat, med de nye beksømstøvlene
og de nye skia, ja med de nye vottene også, og lua!. Dumt var det!
Brona forsto meg godt. Ho kløyp meg litt i armen,
humret og ristet på hodet. Dessuten var ho glad for brødskalkene
jeg hadde tatt med. Ja, jeg hadde vært i spannet i gangen og tatt
en ekstra skalk, så Brona fikk to. Det er jo jul for Brona også!
Ho gomlet og åt så ho siklet.
Bestemor hadde allerede gjort unna fjøsstellet. Snart
skulle det bli frokost. Men jeg tok bare ei brødskive med prim på
og drakk et glass nysila melk. Jeg hadde dårlig tid. Jeg hadde et
viktig ærend. I går kveld hadde bestefar sagt at jeg fikk ta meg
av Brona og morrastellet, gi Brona høy og havre, og vann selvsagt.
Bestefar ville drøye'n litt i dag, hadde han sagt. Det betydde at
han ville sove litt lenger, og det gjorde han.
Den nye kjeledressen som julenissen hadde kommet med var
litt for stor, det samme var de nye beksømstøvlene, men... Men det
var visst bare fint. Det er fint å ha litt å vokse i sa bestefar,
det samme sa mora mi. Men det som var veldig, veldig fint, det var
at kjeledressen var nøyaktig lik den som bestefar hadde! Den hadde
tilogmed ei lang, smal lomme på siden av låret, der tommestokken
skulle være.
Bestefar hadde satt inn beksømstøvlene med vaselin så
de skulle holde vannet ute. De var myke og gode å ha på beina.
Litt for store, så det var god plass til raggsokkene. Det var jo
kaldt ute.
Bestemor ga meg en stor brødskalk og tre sukkerbiter
som jeg puttet i lomma. Så var det på med votter og lue, klar til
dagens første jobb.
Kulda slo mot ansiktet i det jeg åpnet utgangsdøra.
Snøen lå tung på de store lønnetrærne og glitret i lyset fra
utelampa. Bestefar og jeg hadde måket vei for flere dager siden.
Den lå fortsatt fin og åpen forbi vedskjulet med snekkerverkstedet
og videre mot fjøset og stallen. Jeg trasket i vei i det svake
måneskinnet.
Nei, nei, jeg var ikke redd, bare litt spent. Sånn
tidlig på morran, når det ennå var mørkt, kunne man jo støte på
litt av hvert, både hulder, troll og nisser. Jeg hadde jo gått
samme veien mange ganger før, og det enda tidligere. Men da gikk
jeg sammen med bestemor for å hjelpe ho med fjøsstellet. Det var
noe helt annet det.
Jeg syntes noe rørte seg borte ved brønnen. Liksom en
skygge som kom opp der hvor lemmen var, der hvor vi hentet vann. Vi
altså. Jeg fikk ikke lov å gå ut på brønntaket alene. Det var
strengt forbudt. Men jeg var med bestemor noen ganger når hun
hentet vann i bøtta. Da åpnet hun lemmen, gjorde klar det lange
tauet i en kveil i den ene handa, og så kylte ho bøtta ned i
mørket. Der nede kunne du se deg sjøl når det var dagslys,
speilbildet i vannflata var veldig fint, men litt skummelt, det rørte
jo på seg...
Plask, sa det der nede, bøtta fyltes med vann og tauet
ble stramt. Bestemor var glad for at jeg hjalp ho med å heise opp
vannbøtta, for den var tung. Vannet helte vi i den store tønna i
fjøsgangen så kuene, grisen og kalven fikk slukket tørsten. Ja,
vi hadde bare en gris nå. Før jul hadde vi to. Den ene slaktet
bestefar, det er den vi spiser nå.
Brona hadde egen tønne i stallen. Vi hadde vanntønna
vår i gangen. Der var det forresten så kaldt nå at det lå
issnerk på toppen.
Hønene og hanen borte i hønsehuset hadde ikke noen
tønne, de fikk bare litt vann i et fat.
Jeg kom til å tenke på nissen, nissen på låven.
Hadde han grøt igjen, tru? Grøtfatet var tomt både lille julaften
og på julaften. I går kveld hadde jeg vært på låven med ny
forsyning. Nå får det være nok, hadde mamma sagt, den nissen eter
oss jo ut av huset. Jeg fikk gå og se etter.
Den var tung å få opp, slåen til låvedøra. Den
gled opp på knirkende hengsler. Jeg stirret inn i mørket mot
høyvogna som sto innerst i låven. Der hadde jeg satt grøtfatet i
går. Jeg tente lommelykta og rettet strålen mot fatet. Tomt! I
samme stund så jeg nissen hoppe i høyet helt der borte i det mørke
hjørnet av laet. Jeg syntes han lo. Eller kanskje det bare var
gryntinga fra grisen og lyden fra kuene som tygget drøv... Brona
humret også og stampet med forbeinet. Ho pleide det når ho ble
utålmodig. Nå ventet ho på meg med brødskalken og sukkerbitene.
Jeg gikk ned i stallen.
Hei Brona, sa jeg, og klappet ho på rompa. Brona
humret, kløyp meg i armen og ristet på hodet. Ho visste hva jeg
hadde i lomma, men først skulle vi lage det litt koselig og spise
orntli mat. Møkka tok jeg på spaden og kastet ut gjennom
møkkaluka. Så sopa jeg reint tregolvet og la på ny sagmugg. En
armfull med havre ble henta fra laet og lagt i krybba. Det andre
rommet i krybba fylte jeg opp med vann fra tønna. Mens Brona spiste
børstet og strigla jeg ho. Ho ble helt blank i pelsen, så fin ble
ho. Manen og den lange, svarte halen ble kammet med den store,
svarte kammen. Men manen fikk jeg bare kammet når Brona bøyde
hodet ned for å ta en ny munnfull, ellers rakk jeg ikke opp. Men
det gikk bra.
Stallen var ren og pen med sagmugg og treflis på
golvet. Det svake lyset fra lampa i taket speilte seg i Bronas øyne.
Jeg satt oppe på krybba og la panna mi mot Bronas.
Sånn satt jeg lenge og kjente at Brona og jeg, at vi
var veldig glade i hverandre. Brona tok brødskalken forsiktig ut av handa mi,
deretter en sukkerbit, så en til og så enda en. Men da var det
slutt.
Jeg fortalte Brona at i dag skulle ho få løpe litt
rundt med sleden så ho ikke ble så stallstien, og i kveld skulle ho
få bjelle på og dra på juletrefest. Jeg ga Brona en god klem og
gikk hjem.
Det begynte så smått og lysne. Jeg så ingen, hverken
hulder eller troll på hjemveien, heller ikke på brønntaket. Inne
på kjøkkenet durte det i ovnen.
Bestefar hadde allerede laget seg sin vante kaffekopp
med et rått egg i. Bestemor og mamma hadde laget frokost, og jeg
var sulten.
De nye skia sto i snekkerverkstedet med kandahar
bindingene ferdig montert. Det hadde bestefar hjulpet meg med i går.
Det var litt vanskelig for bindingene måtte jo passe akkurat til
støvlene. Ellers kan du dette, sa bestefar, og da kan det gå gæli.
Alt var nytt, unntatt knickersen og gamasjene. Ski,
staver, bindinger, strømper, støvler, jakke, votter og lue, alt var
nytt. Det luktet nytt også. Pappa hadde nok sendt noen ekstra
penger til jul, selv om det var julenissen som kom med gavene. Jeg
skjønte jo at de var kjøpt i butikken, unntatt vottene og lua, de
hadde bestemor strikka. Så dum var jeg ikke, selv om jeg ikke
skulle begynne på skolen før til neste år. Pappa var på
hvalfangst, helt på andre siden av kloden. Der nede var det sommer
nå, hadde mamma fortalt, men allikevel var det veldig kaldt der.
Forresten vet jeg hvem julenissen er, tror jeg. For det
samme skjedde i fjor på julaften, og det samme året før der igjen,
tror jeg. Like før julenissen kommer inn med striesekken full av
gaver, så må bestefar gå til naboen og ønske God Jul. Og når
julenissen har gått, kommer bestefar tilbake. Ja, jeg hilste på
nissen, jeg traff han på veien, sier bestefar på julaften, i år
igjen...
Jeg hadde smurt skiene med stearinlys, så de gled
veldig godt på den kalde snøen. Kanskje litt for godt. Jeg tok
veien gjennom skogen. I motbakke måtte jeg tråkke fiskebein for
skia var veldig bakglatte. Det gjorde ingenting. Johnny hadde også
fått ski til jul. De var litt bredere enn mine. Johnny hadde fått
hoppski. Skiene til Johnny skulle ikke smøres med stearinlys, men
lakkes! Ja, faren til Johnny hadde lakket skiene under og bygd en
stor hoppbakke bak låven. Johnny er veldig flink til å hoppe på
ski. Det er ikke jeg. Jeg synes farta blir så veldig stor, så jeg
faller i unnarennet. Det gjør ingenting. Johnny og jeg er
bestevenner.
Bestefar tok Brona ut av stallen og fikk på ho
seletøyet. Brona var glad og hadde vanskeligheter med å stå i ro
så bestefar fikk problemer med å spenne fast draget til sleden.
Han sa noen rare ord og dultet Brona i siden. Det kunne umulig være
bannord, for det er stygt å banne. Det sier bestefar.
Men
en gang en stund før jul, er jeg nesten sikker på at bestefar
bannet. Det var tidlig på morran, bestefar var på tur i stallen
for å ta ut Brona. Melkespanna måtte jo kjøres ned til melkerampa
nede ved hovedveien. Da hadde bestefar hørt et svare leven fra
hønsehuset, og sett reven løpe avgårde med ei høne i kjeften.
Jeg hadde så vidt stått opp da bestefar kom løpende inn og hentet
geværet mens han ropte den
revefaen skal jeg skyte, fy fandon skinn og bein! Er ikke det banning, så vet ikke jeg.
Sola lå lavt over granskogen. Jeg satte meg på benken
ved siden av bestefar som holdt Brona stramt i tømmene. Heldigvis
hadde bestefar lagt på striesekker så det ikke skulle bli så kaldt
i rompa. Bestefar kjørte Brona med stramme tømmer bort til den
store eika, der veien var fint brøyta med høye brøytekanter. Det
var faktisk Brona, bestefar og jeg som noen dager før jul hadde
brøyta vei helt ned til hovedveien og melkerampa.
Og så, så slakket bestefar på tømmene og smattet på
Brona. Brona svarte med et byks og satte opp ei voldsom fart.
Pusten freste ut av nesebora hennes og laget små skyer, hovene
sendte hardpakket snø mot bestefar og meg, og sleden fikk skrens i
svingene. Jeg klamret meg fast. Men da Brona begynte å galoppere,
da var det nok. Selv bestefar begynte å bli litt redd, tror jeg. I
alle fall dro han så hardt han kunne i tømmene og ropte prooo,
prooo. Brona slakket heldigvis opp og prustet tungt, ho knegget og
lo. Det der kunne ha gått gæli, sa bestefar.
Vi tok det rolig på hjemveien. Bestefar ga meg
tømmene. Sleden knirket mot det kalde underlaget. Skogen sto hvit
og taus, bare ei og anna kråke brøt stillheten. Vi pustet
frostrøyk og bestefar skar seg en bit skråtobakk. Utenfor stallen
dro jeg i tømmene og ropte prooo. Jeg visste det var helt
unødvendig for Brona stoppet alltid der, uansett hva du sa...
Men Brona var i alle fall ikke stallstien lenger, det
var sikkert og visst.
Det er mange gjøremål på en gård. Det er alltids
noe arbe som skal gjøres, det sa bestefar, og la til at han var glad
for å ha en sånn flink gårdsgutt som meg. De voksne unnet seg en
kort middagshvil etter flesk i duppe med tilslørte bondepiker til
dessert. Det er godt det!
Jeg kledde på meg kjeledressen og gikk i vedskjulet med
vedkurven. Bestefar hadde lært meg hvordan jeg skulle kløyve ved.
Sett kubben på høykant på hoggestabben, stå med brede bein og ta
et godt tak i økseskaftet med begge hender. Fest blikket midt på
kubben og hogg til. Ikke alltid gikk det like greit, men vedkurven
ble jo full etter hvert.
Jeg brukte samme hoggestabben som bestemor gjorde når
ho hogg hodet av hønene. Hodet lå igjen på hoggestabben mens høna
flakset rundt i vedskjulet. Bestemor lo så den store magen rista.
Jeg syntes det var fælt og nifst. Tenk å fly uten hode! Det er
bare krampetrekninger, trøstet bestemor.
Så var det fjøsstellet. Siden vi skulle på
juletrefest i kveld, gjorde vi unna fjøsstellet litt tidligere enn
vanlig. Bestemor og jeg skulle jo også få tid til å vaske oss og
få på oss fine klær før vi dro.
De tre kuene ble glade da vi kom. Dolla rautet som
vanlig, og glante stygt på meg. Ja, ho er sjalu på bestemor. Jeg husker fra i sommer,
ute på jordet, da kom ho gående rett mot meg og stanget meg
overende. Bestemor ble veldig sinna på Dolla. Det der kunne ha
gått gæli, sa bestefar.
Mens bestemor melket kuene, ga jeg grisen mat. Kokte
poteter, potetskrell, melk og noe mel fra en sekk som luktet vondt.
Kalven fikk sutte på handa mi, Jeg hadde handa langt inn i munnen,
og den ru tunga gjorde nesten vondt. Det luktet godt i fjøset,
kuene tygget høy og grisen gryntet. Dessuten var det kuene som
laget vanndråpene som hang i taket, det sa bestemor.
Melka ble helt i de store melkespanna og satt i
fjøsgangen. I morra var det vanlig hverdag, så da skulle
melkespanna kjøres ned til rampa ved hovedveien. Jeg måtte vel
hjelpe bestefar med det, med det også...
På kjøkkenet hadde mamma gjort i stand stampen med
varmt vann. Det var bare å hoppe opp i. Mamma hjalp til med å få
meg rein. Og så var det på med finstasen, som bestefar sier. Da
var vi klare til å dra. Finskoa hadde vi puttet i veska sammen med
kakespannet og ei julepakke med en appelsin, to smultringer og en
karamell.
Brona hadde fått bjelle på og et hvitt dekke på
ryggen. Det var jo ganske kaldt. Bestefar hadde satt en ekstra benk
på sleden. Der satt mamma og bestemor. Bestefar og jeg satt foran,
det var jo vi som måtte ta oss av kjøringa. Faklene, en på hver
side av sleden ble tent, og så dro vi. Nede på hovedveien møtte
vi heldigvis ingen biler. Brona er livredd for biler. En gang vi
skulle på butikken så møtte vi bussen, og Brona ble helt vill og
holdt på å løpe ut. Når en hest løper ut kan det gå gæli, det
sier bestefar.
Brona ble tjoret i bommen nede ved skolen, sammen med de
andre hestene. Det var kommet mye folk allerede. Alle var i
finstasen og veldig pene. Jeg hadde blå bukse, hvit skjorte og blå
vest. De svarte lakkskoa var så blanke at de skinte i lyset fra det
store juletreet midt i rommet. Det gikk helt opp til taket og var
pyntet med bomull og glitter, kongler og kurver, og juletrelysene var
av glass og brant aldri ned!
Jeg la julepakka under treet, der lå det mange fra før.
En liten, tjukk mann hysjet på oss og ba oss om å ta
hverandre i hendene og lage ring. Han var lærer. Det hvisket mamma
i øret mitt. Vi var så mange at det ble tre ringer rundt
juletreet. Så begynte vi å gå rundt treet mens vi sang. Jeg
kunne ikke alle sangene, men gjorde så godt jeg kunne. Det var ikke
bare jeg som gjorde feil og begynte å vaske tøy når det riktige
var «..å henge opp vårt tøy tidlig en onsdag morgen..».
Dessuten var det feil i sangen også, for vi gikk jo
ikke rundt ei enebærbusk. Juletreet var jo et grantre. Det måtte
da alle se.
Det var nesten bare unger og damer som gikk rundt
juletreet. Bestefar satt sammen med de andre mennene i rommet ved
siden av. De drakk kaffe, spiste julekaker, røkte pipe og tok seg
en kollekvinter. Kollekvinter er en sterk drikk på små flasker som
gjør at mennene får veldig lyst til å prate, det sier mamma. Og
det gjorde de, men vi hørte dem ikke når vi sang. Damene hadde
veldig høye og lyse stemmer.
Jeg holdt Johnny i handa, heldigvis. For det var nære
på at det ble Eva. Eva er datter til de som har butikken og er like
gammel som meg, og veldig pen. Ho har langt lyst hår helt ned til
skuldrene. Kjolen hennes er lysegul og skoa er røde. Eva ligner på
en engel.
Ho smilte til meg, eller kanskje det var til Johnny.
«..engler daler ned i skjul, hit de flyver med paradis
grønt...». Jeg tenkte på vedskjulet der hodet til høna lå på
hoggestabben og Eva dalte ned fra taket...
Så plutselig banket det hardt på døra, flere ganger.
Sangen stanset opp, det samme gjorde summinga fra naborommet. Det
ble helt stille. Alle visste hvem som kom. Det var en stor nisse i
en lang, rød frakk med en hvit sekk på ryggen. Han hadde ikke
maske, men var helt ekte med langt, grått skjegg og nisselue. Han
så både snill og skummel ut, syntes jeg.
Er
det noen snille barn her? Ja,
svarte de voksne og noen barn. Så delte han ut alle pakkene som lå
under treet, og alle ungene fikk ei pakke hver. Jeg tror det var
noen som fikk to. I sekken hadde nissen appelsiner. Alle fikk en
appelsin unntatt mennene i naborommet. De brydde seg ikke om
appelsiner.
Brona travet rolig på hjemveien, sleden gled lett og
bjella klang sprøtt i vinterkulda. Faklene kastet dansende skygger
mot brøytekanten, bakenfor lå de hvite jordene badet i skinnet fra
en halv måne og en glitrende stjernehimmel. Jeg holdt tømmene, men
Brona fant veien sjøl. Bestefar skar seg en bit skråtobakk og tok en slurk kollekvinter mens han nynnet «..glade jul, hellige jul,
engler daler ned i skjul...». Bestemor og mamma hadde visst nesten
sovna. Det samme med meg. Jeg var veldig trøtt.
Brona stoppet utenfor stallen. Prooo, hvisket jeg, for
sikkerhets skyld, og sovnet.
Kjell
Lindberg
-----------------------------------------------------------------------------------------------------
Ja, så overlevde vi fjoråret også, og det til tross
for flere kriser, både eurokrise, klima- og ressurskrise. Og på
toppen av det hele skulle verden gå under 21. desember.
Dommedag
for Mayafolket sjøl skulle imidlertid komme mye tidligere og mer
brutalt enn hva de kunne forestille seg. Året er 1519 da den
spanske armada gjorde strandhugg. De spanske erobrere,
conquistadorene,
startet en brutal kolonisering av hele verdensdelen. Den spanske
kirke og spanske myndigheter betraktet de innfødte som mindreverdige
hedninger og deres kultur som primitiv. I tillegg til det rene
folkemord ble alt av mayatekster og kulturskatter brent og ødelagt.
Enorme verdier, særlig i sølv og gull, ble røvet og fraktet
tilbake til Spania, til den spanske kirke og trone.
Mayaforskere
og lederen av Maya-alliansen, Oxlaljuj
Ajpop, tolker
imidlertid kalenderen på en helt annen og positiv måte: - det
vil komme store endringer på det personlige plan, i familien og i
samfunnet. Det skal bli harmoni og balanse mellom menneskeheten og
naturen.
Jeg tror at all
kunnskap og kommunikasjon mellom verdens folk vil gradvis føre til
en mental forandring, fra det lokale og nasjonale til det globale.
En global mentalitet vil sette oss i stand til å ta vare på
hjemmet vårt, på denne blå planeten som seiler alene rundt i det
store univers. Nyttårsønske? Ja, jeg ønsker meg det jeg tror på. 
