Fra bekymring til alarm.

I 1896, for over hundre år siden, kom den svenske nobelprisvinner i kjemi, Svante Arrhenius, med den første vitenskapelig begrunnede bekymringsmelding vedrørende planetens klima. Bekymringen var begrunnet i industrialiseringas økende utslipp av karbondioksid til atmosfæren, noe som ville føre til en sterkere drivhuseffekt og varmere klima. Bekymringsmeldinga ble ignorert og utslippene fortsatte å øke for hvert år.

 

På 1960 tallet skulle bekymringa gå over til advarsel. I boka «Den tause våren», skrevet av biolog og forfatter Rachel Carson, advarte hun mot bruk av miljøgifter og utslipp av klimagasser. Boka ga støtet til etablering av flere miljøorganisasjoner og politisk radikale grupperinger. Demonstrasjoner, bøker, film og teater skulle bevisstgjøre folk på den kyniske kapitalismens rovdrift på naturen. Det hele kulminerte i 1968 da studenter gjorde opprør mot etablerte, udemokratiske maktinstitusjoner verden over.

 

I dag har advarselen gått over til alarm. Med unntak av et lite politisk parti i Norge som representerer fremskrittet, sammen med anti-klima-lobbyen i USA, er det nå ingen tvil verden over; menneskeskapt aktivitet er en trussel mot vår samtid og framtid.

- Tiden er i ferd med å renne ut, advarer FNs klimasjef Christiana Figueres. Vinduet lukkes raskt fordi det fremdeles ikke gjøres nok i raskt nok tempo, konstaterer hun.

Hun får støtte av tunge internasjonale organisasjoner som Verdensbanken, IEA, WWF o.l. Våre hjemlige Bellona og Cicero kan også bekrefte at gjennomsnittstemperaturen vil stige opptil 5 grader dersom dagens utslipp fortsetter med en økning på rundt tre prosent i året. Og utslippene vil fortsette å øke, mest sannsynlig, med tilhørende tørke og ørkendannelse, flom og jorderosjon, ekstremvær og stigende havnivå. Hvorfor det?

 

I Doha er det samlet representanter fra alle verdens land. De skal prøve å opprette internasjonale forpliktende avtaler i forhold til miljø og klima. På forhånd har imidlertid de nasjonene som slipper ut mest klimagasser, som USA, Kina, Russland, India og Japan, frabedt seg forpliktende avtaler! De land som er villig til å fornye Kyoto avtalen utgjøres kun av Sveits, Norge, EU og Australia. Det betyr at en ny avtale vil bare dekke 15 prosent av verdens samlede utslipp!

 

Vi får igjen avslørt hvilke tafatte og navlebeskuende politikere som utgjør verdens ledelse. Historia forteller om mange kulturer som har gått til grunne med årsak i sjøldestruktive naturinngrep eller manglende evne til omstilling når klimaet endret seg. De kulturer som har overlevd, som har maktet å tilpasse økonomi og levestandard til nye livsbetingelser, de er uten unntak diktaturer! Et lite mindretall dikterte flertallet.

Men hva med oss som sverger til demokratiet? Har vi ingen sjanse?

Jo kanskje, men vi er avhengig av at flertallet tar til vettet.
Det store spørsmålet blir derfor, det som vil avgjøre vår skjebne:
- hvor lenge tåler vi å vente?