Flaggskipet tar inn vann!

Det er rørende å se hvordan rivalene Obama og Romney opptrer som om skuta bare har noen riper i lakken.  De vet ganske sikkert at tilstanden er mer alvorlig, skuta er nemlig lekk og ligger allerede dypt i vannet. Men selvsagt er det lite lurt å plage besetning og mannskap med slike dårlige nyheter.

Etter den andre verdenskrig ble det militær industrielle kompleks etablert i USA som en nøkkel til evig vekst og velstand. En hel verden lå nede med brukket rygg, sønderbombet. Unntaket var USA, industri og infrastruktur var fullt intakt, og verden trengte varer, tjenester og kapital. USA ble en økonomisk, politisk og militær gigant. Dollaren infiltrerte de fleste lands økonomier, militære baser til lands og til vanns sørget for militær avskrekking. Historias største supermakt så dagens lys.

En økonomi som er avhengig av at staten pumper penger inn i militær opprustning krever også avsetning og omsetning av produktene. Våpenmateriell må forbrukes og nye utvikles for å holde hjulene i gang. Hele den industrien som leverer varer og tjenester til den militære sektor er også avhengig av en viss omsetning. Sagt med rene ord, økonomisk vekst er betinget av krigføring. På den bakgrunn kan man forstå at supermakta USA har deltatt i over tjue væpna konflikter og kriger siden 1945.

Millioner av menneskeliv har gått tapt og nasjoner lagt i grus.

USAs krigsøkonomi er ikke noe nytt fenomen i historisk sammenheng. Hitlers Tyskland på 1930 tallet, for eksempel, brukte samme modell for å få tysk økonomi på fote. 

En krigsøkonomi har imidlertid også sin begrensning. Allerede under Vietnamkrigen (1964-73) kom de første tegn på at krig koster mer enn det smaker. Forsmedelig var det jo selvsagt at supermakta tapte for et lite asiatisk folk, og det til tross for utvikling av flere nye drapsmetoder. Napalm, klasebomber, kjemikalier (Agent Orange), splintgranater for å nevne noen. Med sine enorme B52 bombefly teppebombet USA nord Vietnam med et antall bomber lik det som ble sluppet under hele andre verdenskrig. «Gods own country» var nådeløs i sin krigføring.

Under president Bush økte landets gjeld med 65 prosent. Krig koster. I dag sliter staten USA med en voksende gjeld som tilsvarer 70 prosent av BNP, 16.000 milliarder dollar! USA makter ikke lenger å betale for seg og har et underskudd på handelsbalansen tilsvarende 1000 milliarder dollar. Den største kreditoren er Kina. Samtidig lever 16 prosent av USAs befolkning under FNs fattigdomsgrense, og 47 millioner mennesker blir tildelt matkuponger for ikke å sulte ihjel. En prosent av landets befolkning eier 36 prosent av landets verdier, mens 80 prosent av folket må nøye seg med kun 11 prosent.

Det er jo egentlig beundringsverdig at noen i det hele tatt vil stå til rors som commander–in–chief ombord på et synkende skip, og særlig når mannskapet føler seg forrådt og dirrer av harme. En situasjon som fort kan utvikle seg til det rene mytteri...

Hvorfor lever vi på krita?

Ja, for det er det vi gjør. Vi lever på forskudd. Vi låner av framtida enten det er i form av kreditt, gjeldsbrev eller naturressurser. De første kredittkortene kom til Norge i begynnelsen av 1970 tallet med «American Express». Siden har kredittmarkedet eksplodert. I dag har det norske publikum en samlet kreditt og gjeld som langt overstiger oljefondet. Norske husholdninger er belånt til oppover pipa, og har i gjennomsnitt en gjeld på det dobbelte av inntekten (SSB).

Kreditten styrker kjøpekrafta, som igjen stimulerer etterspørsel og forbruk, som igjen skal stimulere produksjon og handel, slik at brutto nasjonalproduktet øker år for år. Hvis ikke blir det resesjon og økonomisk krise.

Og vi forbrukere gjør så godt vi kan. Vi kjøper og bruker, vi kaster og vraker i et tempo og i mengder som er hinsides all vett og forstand. Ta 3 – betal for 2!

For det enkelte individ betyr det at kreditt og gjeld øker mer enn inntekten.  For det enkelte land betyr det at pengemarkedet, finanskapitalen, overstiger landets reelle produksjonverdi, BNP. Kreditt og gjeld har ikke lenger noen sikkerhet og konkurs truer. Vi ser daglige eksempler på det!

 

Høyre regjeringa gjorde et eksperiment på 1980 tallet for å få fart på økonomien. Flere titalls milliarder oljekroner ble sprøytet inn som ekstra kapital i kredittmarkedet. Statsminister Kåre Willoch beskrev det slik: - nu går alt så meget bedre! Resultatet ble imidlertid det vi forbinder med jappetid og titusenvis av gjeldsofre med ei omfattende bankkrise som resultat. God lærdom?

Da finanshuset Lehman Brothers i USA gikk konkurs i september 2007, med ei gjeld på 600 milliarder dollar, gikk starskuddet for den globale finanskrisa. Ei krise som fortsatt rir mange land. I USA og EU for eksempel, står økonomien i fare for å kollapse. Årsaken er igjen såre enkel; det trykkes mer penger og verdipapirer enn det som tilsvarer reell produksjonskapital. I 2007 var volumet av verdens finanskapital 3,5 ganger større enn alle verdens land sine BNP, og gapet blir bare større.

Kapitalismens vekstøkonomi krever økte profitter og en stadig større pengebinge som igjen blir fordelt så skjevt som mulig. Gapet mellom fattig og rik blir som kjent bare større for hver dag.

Kapitalismen som økonomisk system er historias desidert mest effektive når det gjelder produksjon av varer og tjenester, men også den mest ressurskrevende. I vår tid erfarer vi at den blinde vekstøkonomien har blitt en trussel mot seg selv på grunn av sin egen rovdrift på naturen.

 

Planetens bæreevne er overskredet. Økosystemer kollapser og biologiske ressurser overbeskattes eller forsvinner for godt.

Den formen for kreditt betyr å undergrave livsgrunnlaget til våre etterkommere.

En kreditt som dessverre aldri kan bli tilbakebetalt.

Kona mi er unormal!?

Til tross for at jeg ikke er noen kjendis skal også jeg hive meg på den populære trenden for tiden; nemlig bryte sammen og tilstå. Avsløre alle hemmeligheter, komme ut av alle skap og brette ut «mitt liv».
Nå er det altså min tur, og det handler vesentlig om min kone. Den unormale adferden skjer tidlig på morran, sånn rundt klokka fem. Men før jeg går mer detaljert til verks, vil jeg dvele litt ved dette uttrykket unormal. For det er vel slik at det som er normalt skifter fra kultur til kultur og gjennom ulike epoker i historia. Begrepet har til og med ulik mening fra individ til individ. Det som er normalt for meg, trenger ikke å være det for deg. Da blir det nærliggende å sammenligne det normale med det vanlige. Det normale og det unormale, det vanlige og det uvanlige, Enig?

Men så sniker det seg inn et spørsmål; hva med det unaturlige? Finnes det adferd som ikke er natur? Hva da? Er ikke alt som skjer, all adferd, tilhørende naturen, i verden, i universet?
Det nærmeste jeg har opplevd unatur var for noen år tilbake under frokosten i bobilen, parkert på et jorde utenfor Guelmim, grensebyen til Sahara i Marokko. Jeg var noe i bakrus etter å ha sittet kvelden før sammen med det engelske paret i nabobilen, vi spilte kort og skålte i Gordons Dry Gin.

Ute på jordet beitet det en stor flokk med geiter, godt bevoktet av tre, fire ungdommer. De har nemlig gjetere der i motsetning til hos oss. Her sender vi buskapen til fjells, alene og ubeskyttet som delikatesser til rovdyra. Og rovdyra forsyner seg slik rovdyr skal. Men da blir bonden veldig sinna og vil skyte alle rovdyra.

Høyt oppe i et arganetre klatret fem store, mørkebrune geiter. Jeg stirret vantro, trodde ikke mine egne øyne og bestemte meg straks for å bli total avholdsmann.

Heldigvis kontrollerte jeg synet først ved å spørre min daværende på andre siden av bordet; - hva ser du i det treet der borte? Geiter, svarte hun, som om det var noe spesielt. I all verden, tenkte jeg, det er jo helt sprøtt unaturlig at geiter med sine små klover balanserer på tynne greiner og beiter blad mellom ti centimeter lange torner. Men, det er faktisk deres natur, selv om den er aldri så unormal.

Klokka ringer kvart på fem. Sampan skal på jobb. Jeg står også opp og sjekker været som vanlig, særlig på denne tiden av året. Kona kjører jo på jobb med mopeden sin. Grensa går imidlertid ved stiv kuling og øsregn, eller når det ligger rim på marka. Da legger jeg ned veto og henter bilen for å kjøre ho. Kona har jo bare mopedlappen. Som vanlig protesterer ho på det, ho vil kjøre sjøl. Ho vil også ha det som venninna har, nemlig dekk med pigger!
Men i jøssenavn, sier jeg til meg sjøl, har verden gått helt av hengslene? Skal ei lita dame fra sørøst Asia, der hvor de hutrer og fryser når gradestokken synker ned mot tjue pluss, skal ho kjøre på glatta med en moped utstyrt med piggdekk?
Nei, sier jeg.

Men da må jeg hente fram det neiet som mine gamle elever lærte å kjenne. De påsto nemlig at jeg som klassestyrer hadde tre typer nei. Det ene var det vanlige, hverdagslige og maktesløse nei, det som oversettes til andre språk, no, nein, non og maiau... Det andre, neeei, inviterte til diskusjon og avstemning. Jeg tapte som oftest. Et av de verste nederlag, husker jeg, var tjueseks elevstemmer mot min. Saken dreide seg om å gå i bowlinghallen siste time på fredag. Det som gjorde nederlaget ekstra bittert var at siste timen på fredag var en mattetime! Vel, demokratiet har som kjent en høy pris.
Det tredje neiet åpnet for ingenting. Det tilsvarte armert betong. Den demokratiske læreren forvandlet seg til en udiskutabel diktator.

Det neiet må jeg bruke mot min kone noen ganger, som for eksempel når det ligger rim på marka. Da skal ho ikke kjøre moped, ergo Næii !!

 

Men nå kommer jeg til det sensasjonelt unormale, det som jeg vurderer å selge til «Se og Hør». Klokka er altså fem om morran. Ute er det surt med vind og regn, men allikevel et akseptabelt mopedvær. Inne er det varmt og godt.

På stuegolvet danser kona mi! Ho danser og nynner til en ganske sikkert populær melodi, komponert i en annen verdensdel.

Som norsk nordmann har jeg lært at slikt gjør man bare ikke. Tidlig på morran skal man klamre seg til kaffekoppen, sitte rolig ved frokostbordet og glane tomt ut i løse lufta for å samle krefter til en ny morgendag. Det har jeg lært.

Av hensyn til personvernet skal jeg avstå fra å beskrive danseantrekket, men kan røpe at ho griper tak i meg og nærmest tvinger meg til å vugge sammen til hennes eksotiske melodi - men synge, det gjør jeg ikke! I øyekroken legger jeg merke til Buddha øverst i bokhylla, han gliser bredt!

- herrregud, mumler jeg, jeg er jo tross alt et anstendig menneske...

- hæjeguu, hermer ho og ler lykkelig for å ha en vaskejobb - og en moped.

 

Noen minutter senere putrer mopeden rundt hushjørnet. Jeg returnerer snarlig til ei varm dyne hvor jeg konkluderer med at kona mi og geita i treet har mye til felles. Begge befinner seg jo innenfor naturen selv om adferden er noe unormal.

 

Diagnosen vil da kunne beskrives som en uvanlig naturlighet. En lidelse som vi forsåvidt kan leve med, både kona og jeg...

Fra sutring til gråt...

 

Statistisk Sentralbyrå tar rede på det meste, som for eksempel inntekter og utgifter til norske husholdninger. Da kan vi regne ut prosentandeler; i fjor brukte husholdningene i Norge 11 prosent av inntekten til mat. Derved blir Norge ett
av de aller billigste land i Europa! Allikevel sutrer vi over høye matvarepriser.

Unnskyld, det gjelder ikke alle.

 

Vi lever som kjent i et klassesamfunn i forhold til inntekt og kjøpekraft. De som vasser i penger sutrer sikkert ikke.

Oldemor derimot, med en minstepensjon på 13.000 kroner i måneden, har lov til å fortvile over høye priser på matvarer. Husholdninger som tilhører de 10 prosent lavest lønte, de med en gjennomsnittlig månedslønn på 21.100 kroner, de skal altså leve på drøye 2300 kroner i måneden, knappe 600 kroner i uka, i følge SSB.

Selv om inntekta skulle ligge på et gjennomsnitt, 38.100 kroner i måneden, vil nok mange husholdninger måtte overskride 11 prosenten til mat.

Statistikk og gjennomsnitt gir åpenbart ikke et korrekt bilde av virkeligheten, det gjør imidlertid klassesamfunnet; fattigdom for noen og rikdom for andre.

 

 

Matvareprisene øker som kjent for hvert år, så noen må jo tjene på det. Og det er ikke bøndene! I løpet av de siste 25 årene har prisen på varer fra norske bønder gått kraftig ned. Ett eksempel: i 1987, regnet i 2011 priser, fikk en bonde 46 kroner kiloen for grisekjøtt. I 2011 var prisen sunket til 24 kroner! I følge Nortura har prisen på lam falt med 25 prosent og storfe med 29 prosent. Har det kommet forbrukerne til gode?

Nei, for det er næringsmiddelindustrien og de fire største matvarekjedene som stikker av med fortjenesten. Ett eksempel: Reitanfamilien og Rema1000 har nesten doblet sin omsetning de siste fem årene til 64 milliarder i 2011. 2,16 milliarder av dette er rent utbytte. Profitten på totusenetthundreogsekstimillioner kan altså puttes rett i lomma. Det må vel være bra?

 

 

Det som ikke er bra, det som kan betegnes som det rene vanvidd, det er hva vi kaster av spiselig mat hvert år i dette landet: 300.000 tonn! Og det bare fra oss vanlige husholdninger. I følge SSB kaster vi 25 prosent av all produsert og innkjøpt mat, der mye av den befinner seg fortsatt i uåpnet emballasje.

 

Noe mat flyter og noe synker, så vi kan sette gjennomsnittlig tetthet lik vann og finner da at 300.000 tonn krever et volum på 300.000 kubikkmeter. Til sammenligning kan vi fylle opp rundt 1300 klasserom fra gulv til tak med fullt intakt mat i alle slag og varianter.  

Herrregud!

 

Det er ingen tilfeldighet at klasserom er valgt som eksempel. Kanskje en og annen lærer får ideen til en matteoppgave, eksempelvis å regne ut hvor mange skolebygg vi trenger for å romme all den maten vi kaster hvert år.

Svaret bør vurderes i forhold til de høye matvarepriser, da vil nok sutringa fort gå over til en gråtkvalt fortvilelse..., eller?