Änglar, finns dom?

Denne verdensberømte svenske storfilmen stilte et klassisk spørsmål. Finnes det engler? Jeg skal ikke avsløre hva filmen sjøl konkluderte med siden jeg anbefaler et kinobesøk, så absolutt. Nei, jeg skal kun holde meg til min egen erfaring. Og da er svaret ja! 

Og la meg fort forsikre om at mine engler er himmelvidt forskjellige fra Märtha Louise sine. Prinsessens engler er rett og slett som såpebobler å betrakte, sammenlignet med mine. 

Hvordan det?

 

Jo, for det første er mine engler vingeløse. For det andre ser de ut akkurat som oss vanlig dødelige. De har med andre ord materialisert seg sjøl og vandrer midt i blant oss uten å vekke oppsikt. Jovisst kan de vekke oppsikt, men ikke på den måten. Ikke med store overskrifter i media eller i første innslaget på Dagsrevyen. Nei, nei, der er det ikke plass til dem. Engler forholder seg nemlig til oss som subjekter. De oppretter en subjekt til subjekt relasjon. 

I nyhetsbildet er det bare plass til oss dødelige som er underlagt loven om tilbud og etterspørsel, der forholdet oss i mellom er dominert av subjekt til objekt relasjonen.

Hvor stort utbytte kan JEG få av DEG? Og jo større utbyttet blir, jo større blir sjansen for et førsteside oppslag. Kanskje havner du tilogmed blant de ti rikeste på Riktoppen?

 

Jeg kom i nærkontakt med disse englene siden min mor er beboer på sykehjem. Der er jeg ofte selvsagt og besøker Moder'n. Slik fikk jeg innblikk i personalets mange arbeidsoppgaver fra medisinering til rumpevask, tannproteser og briller skal rengjøres, av og påkledning, måltider skal deles ut, og det skal gis kjærlig omsorg til alle med respekt for individets integritet.

 



Der hvor mennesker bruker livet sitt til omsorg for andre, være seg på et sykehjem, i slummen, i et katastrofeområde, ja overalt der mennesker trenger mennesker, der finner du en kraft og en styrke som bare de beste av oss besitter. Det er våre engler. Men de er ikke børsnotert.

For det er faktisk slik at de som investerer sin arbeidskraft i pleie og omsorg, de er dårligst belønnet, de er lavtlønte. Et merkelig paradoks?

 

Dessuten finner vi ikke engler i alle yrkesgrupper. Jeg har heldigvis lært meg knepet for å avsløre hvem som er engel eller vanlig dødelig. Blir du var den varme gløden i øynene, en glød som får det slitne ansiktet til å smile varmt mot deg og som spør, hva kan jeg gjøre for deg? Ja, da har du en engel foran deg.

 

Vi har jo yrkesgrupper som riktignok har med menneskers vel (og uvel) å gjøre, men der relasjonen subjekt til objekt er den dominerende.

Særlig to grupper peker seg ut, to yrkesgrupper som er svært englefattige, men desto mer høytlønte. Hvilke? 

Jo, jeg tenker på advokatgruppa og tannlegegruppa. Enig?

 

 

Tilværelsens uutholdelige letthet?



Hvis jeg ikke husker helt feil er Tilværelsens uutholdelige letthet en boktittel med Milan Kundera som forfatter. Jeg har hverken lest boka eller sett filmen med samme tittel. Men den renner meg i hu nå i ferien. Vel, som pensjonist fra Norge har jeg jo ferie hele tiden. Den norske stat underholder meg med et månedlig beløp som er mer enn tilstrekkelig. Det rekker både til mat og bolig, klær og bil, underholdning og ferie. Jeg sender en takknemlig tanke til foreldre og besteforeldre. Heldigvis har jeg lært meg deres adresse i det politiske landskapet...

 

Og med ferie mener jeg ikke bare fravær av arbeid, nei tvertimot. Ferie i dag betyr jo aktivitet i form av reisevirksomhet. Ikke bare rundt i eget fylke eller eget land, heller ikke så mye til Sverige slik som i gamle dager. Jeg husker jo som guttunge ei jente i gata skrøyt av at hun hadde vært i utlandet, ja nettopp i Sverige.

Nei, i dag reiser vi lenger, og enda lenger, ja over hele planeten forstås. Vi nordmenn er så langt fra alene om det. Alle gjør det i dag, det vil si de rike i de rike landa gjør det. Sånne som meg. 

 

Således flyter jeg i det ramsalte havet sammen med flere nasjoner, de fleste er tyskere og nyrike russere. De mangler i alle fall ikke mat. Sånt vises jo når de tar horisontalen på rygg. 

Hvordan da? Jo, når navlen er det høyeste punktet, mye høyere enn nesetippen, da lever de/vi godt, godt nok og mer enn det. Og navleøyet på toppen av belgen stirrer skyldbetinget ut i verdensrommet og sender kanskje en tanke til alle på denne planeten som har problemer med å finne sin egen navle. Eller?

 

Neida, jeg mener ikke å moralisere. For det er noen år siden jeg sjøl tilhørte arten strandløve med sex appeal... Eller kanskje det bare er noe jeg innbiller meg, nå som hukommelsen svekkes i takt med magemusklene? Men jeg kjemper i alle fall for å beholde nesetippen som det høyeste punktet når horisontalen inntas. Men det er ikke lett, ikke når tilværelsen er nesten uutholdelig lett...

Jo, selvsagt holder vi ut så godt vi kan. Og det til tross for at vi spiser oss mette hver dag, til tross for penger på bok og til tross for veldresserte barn og barnebarn. Til og med bilen starter hver gang.

 

Noen ganger kan tilværelsen bli noe kjedelig, om ikke uutholdelig. Særlig når det samme gjentar seg slik som dag følger natt. Når journalister selger sjela si som sladrehanker med overskrifter mesterlig utformet for omsetning og profitt.

Når Putins fredsplan for Ukraina blir avvist av statsminister Solberg som løgn, og Cameron sammenligner Putin med Hitler.

Når den godeste Obama synes at alle i hele verden burde oppføre seg slik de gjør i Det hvite hus, ja bortsett fra muslimske terrorister selvsagt. Det er viktig med fiender, uten dem har man jo ingen å skylde på, for ikke å snakke om å skyte på...

 

Vi står han av, som de sier nordpå. 

Men det krever en sterk rygg. 

En sterk rygg for å bære gode dager...

 

 

 

 

 

..., åssen føles det å skyte naboen?

Vi har bare vært på hilsefot når vi setter oss i hagen og deler ei flaske kald hvitvin. Sola henger rød over Adriaterhavet og sikadene stemmer opp til kveldens lovsang over nok en vakker dag. En sval sjøbris gir liv til den vakreste av dem alle, bougainvillea...

Anto er stort sett ferdig med dagens arbeid i apartementet, og jeg som turist har bare blanke dager. 
Det er noe med den kjemien. Vi er omtrent jevngamle og har levd to vidt forskjellige liv. Det til tross prater vi lett og ledig som to gamle kompiser innenfor rammen av våre tysk kunnskaper. Den kjemiske formelen heter i dette tilfelle fortrolighet.
 

Emnet kom på banen da Anto gratulerte med 200 års jubileet for Norges selvstendighet som egen nasjon, hvilket han hadde blitt fortalt av norske turister.

Ikke så oppsiktsvekkende siden norske stortingsrepresentanter har begått samme blunder!  Jeg påtar meg oppgaven å korrigere Antos vranglære. Norge fikk egen grunnlov i 1814, men ble samme året byttet bort som krigsbytte fra Danmark til Sverige. Først i 1905 ble vi frigjort fra Sverige og fikk status som en suveren stat, og det uten at et eneste skudd ble løsnet...
 

Kroatia derimot, sukker Anto, måtte betale med blod for sin frigjøring for drøye 20 år siden med en grunnlov som gjorde den serbiske befolkningen til en minoritet. Det utløste krigen. Da serberne sønderbombet Kroatias historiske perle, byen Vukovar og massakrerte befolkningen, ble krigen spredt over hele Kroatia, forteller Anto, også hit hvor vi bor. Over natta ble naboer forvandlet fra venn til fiende, kroat mot serber. Det samme gjaldt deg? Antos ansikt mørkner og legger seg i ettertenksomme folder. Ja, selvsagt.

Hvitvinen stimulerer nysgjerrigheten, så jeg spør noe frekt: - Anto, wie fühlt es sich dein Nachbar zu schiessen? Jeg blir forbauset over reaksjonen. Antos ansikt sprekker opp i en befriende latter og roper ut; gut! Når du ser din beste venn får revet opp brystet og er død før han treffer bakken, da er fienden definert, da gjelder bare en lov, drep eller bli drept. Nei, jeg vet ikke hvor mange serbere jeg tok livet av, smiler Anto, denne milde, gode mannen. Et sitat dukker opp: - Det finnes ikke onde mennesker, bare onde situasjoner.

Kan denne tesen også forklare hvordan kroatene kunne bli så effektive i utryddelsen av jøder og sigøynere? I Jasenovac likviderte de nær 600.000 i løpet av tre år! Forståelig nok ble leiren kalt Auschwitz på Balkan.

Eller kan tesen forklare grusomhetene som ble begått i de 470 fangeleirene hjemme i Norge, hovedsakelig med russiske fanger? Der norske fangevoktere var så dyktige i torturens mange kunstarter at de fikk tildelt hederstittelen bødler!
 

Anto og jeg har meget å tenke gjennom og meget å filosofere over. Heldigvis blir det flere aftener med kald hvitvin når sola henger lavt, når sjøbrisen leker med bougainvillea sine vakre blomster, og sikadene tonesetter filosofiens higen etter å løse tilværelsens mysterium...

 

Hvor fattig er fattigdommen?

FNs tusenårsmål skal halvere andelen mennesker som lever i ekstrem fattigdom på under 1,25 PPP- dollar (Purchasing Power Parity) om dagen innen 2015. PPP dollaren er justert i forhold til det enkelte lands prisnivå. I dag lever 1,2 milliarder mennesker i ekstrem fattigdom på denne planeten.

For å nå de øvrige tusenårsmål er bekjempelsen av den ekstreme fattigdommen en nødvendig forutsetning, være seg i forhold til utdanning, barnedødelighet, svangerskaps relatert dødelighet, hiv/aids, miljø utarming etc.

Mange positive resultater er oppnådd. Nyrike Kina og India har for eksempel løftet millioner ut av ekstrem fattigdom. Mødredødeligheten i verden har gått ned med 45 prosent, men fortsatt dør 300.000 kvinner hvert år i barsel.

Siden 1990 har 2,3 milliarder flere mennesker fått tilgang til rent vann.

 

Det er imidlertid «sterke krefter» som motarbeider en positiv utvikling. Vi blir stadig flere mennesker som øker presset på planetens ressurser. Grunnvannstanden synker faretruende. Miljøforringelsene er akselererende. Klimaendringer med tilhørende ekstremvær ødelegger avlinger og beitemarker. Den største hindringen for en anstendig fordeling av planetens ressurser er allikevel den skjeve fordelingen innad i de enkelte land. Til tross for at mange land har en økende vekst i økonomien, med en høy BNP, øker fortsatt gapet mellom fattig og rik.
 

Siden hvert land har sin egen definerte fattigdomsgrense er det vanskelig å gjøre direkte sammenligninger, men realitetene er allikevel udiskutable og tankevekkende.

FN-sambandet, Verdensbanken og IMF holder fattigdomsutviklingen under konstant overvåking. Ikke bare for å registrere hvor mange som mangler penger til mat, klær og andre materielle goder, men også i hvilken grad fattigdommen begrenser menneskers mulighet til innflytelse over eget liv, til en anstendig levestandard og deltagelse i samfunnslivet for øvrig.

Det er den definisjonen som avslører at her i landet har vi nå over 700.000 fattige voksne og 102.000 barn med fattige foreldre.

Mer overraskende er det kanskje at i supermakta USA lever 47 millioner amerikanere under fattigdomsgrensa, ca. 15 prosent av befolkningen. Disse holdes i live ved hjelp av matkuponger gjennom det statlige programmet SNAP (Supplemental Nutrition Assistance Program).

I begge land øker imidlertid kløfta mellom fattig og rik, slik den gjør i verden forøvrig. I dag eier 1 % av den norske befolkninga 40 % av landets totale formue. 90% eier 24% av formuen. Vi nærmer oss amerikanske tilstander.

For å stimulere denne utviklingen ytterligere har vår konservative regjering fjernet arveskatten og gitt skattelette til de rikeste. Men det er ikke nok.

Regjeringa vil nå redusere formuesskatten slik at de formuende blir enda rikere. Det er derfor kanskje mer relevant å spørre; Hvor rik er rikdommen?