fredag 27. september 2013

Gift med en innvandrer!


Ja, det er helt sant! Ho vandret inn for nesten ti år siden helt fra sørøst Asia, nærmere bestemt fra Thailand. Jeg har faktisk prøvd så godt jeg kan å beregne den riktige prisen på dama slik Fremskrittspartiet og Finansavisen har gjort i forhold til andre som har vandret inn til dette vennligsinnede land; en somalier: 9 millioner - en tamiler: 1 million - en inder: 1,6 millioner - pakistaner: 5,1 millioner...
Sampan betaler riktignok skatt, men så har ho vært hos lege noen ganger med det vonde kneet sitt, og så kjører ho på norske veier med mopeden sin. Alt koster jo. Jeg er klar over det. Men jeg har gitt opp å beregne den helt eksakte prislappen på innvandrerkona mi.
 
Fr.Ps advarsler mot kulturkollisjoner og ikke bærekraftige kulturer skal jeg ta på alvor. Jeg har jo erfaring med det i mitt tokulturelle ekteskap. For i blant kan kulturkollisjonen komme klart fram i dagen. Hos oss er det særlig to forhold, det ene er morgenritualet, det andre er det der med poteter og saus.
Det har seg nemlig sånn at konas jobb starter klokka seks om morran. Det betyr at ho står opp klokka fem. Ho liker å ha god tid, også tid til sin eksotiske dans (ikke erotiske...).
Og her oppstår den første kulturkollisjonen. 
Ho utfører nemlig en dans syngende på et melankolsk refreng midt på stuegolvet, og det som et uttrykk for glede over å ha en jobb å gå til. Ho kan tjene penger, ho ser lyst på framtida.
Det i seg sjøl er jo helt greit, dersom jeg ikke hadde blitt blandet opp i det.
Men det blir jeg når været er for vått og kaldt. Da må jeg stå opp samtidig med ho for å hente bilen og kjøre ho til jobb. Greit?

Nei, det er ikke greit for jeg blir invitert til å utføre denne rituelle dansen sammen med ho. Og som det anstendige menneske jeg er inngår jeg et kulturkompromiss. Jeg danser litt. Men jeg synger ikke! Ikke klokka fem om morran, der går grensa! Heldigvis har kona full forståelse for min kulturelle egenart, slik at vi kjører på jobb som gode venner.
 
Det andre som kan skape problemer i et tokulturelt forhold er det der med krysting av poteter i sausen, som regel brun saus. Kjøttkaker i brun saus! Det liker ho også.
Men hver gang må vi gå gjennom den samme kulturbetingede konflikten. 
Jeg som norsk nordmann vet jo hvordan det skal gjøres når potetene skal krystes i sausen.
Først skal potetene kuttes opp i mindre biter, så skal sausen helles over potetbitene, og først da skal potetbitene krystes ned i sausen. Ikke sant?
 
Men ho fra sørøst Asia, ho gjør det omvendt. Først heller ho saus på tallerkenen, så legger ho hele poteter i sausen for så å starte krystinga!
Herregud, det er jo ikke rart at det spruter saus på utsiden av tallerkenen! Og ho bare ler og hermer etter meg, hæjegu...
Men tilogmed det har vi klart å leve med i vårt tokulturelle samliv. Og det i mange år. Det må vel kalles bærekraftig, eller hur?
 
 

fredag 20. september 2013

Milliardærene - vår tids helter?

For eksempel eiendomsbaron Olav Thon, han som stemte Fremskrittspartiet rent taktisk for å sikre seg Høyres løfter om skattelette, nemlig en reduksjon i formueskatten fra dagens 1,1 % til 0,5%.
I 2011 betalte han 139,2 millioner i samlet skatt der formueskatten utgjorde 106,3 millioner kroner med en ligningsformue på 9,7 milliarder. Hvor mange prosent blir det mon tro? Ta vennligst fram kalkulatoren og se om vi får samme svar: 1,4 prosent !
Nå vil Høyre gi han en skattelette på 58 millioner. Snakk om heldiggris!
Et lite apropos til formueskatten, den som nå skal bli halvert eller kanskje forsvinne helt, den vil i år tilsvare omtrent 15,4 milliarder kroner hvilket tilsvarer det beløpet som blir utbetalt i barnetrygd...
 
I et samfunn der alt skal uttrykkes i penger og formuer er det kanskje ikke så rart at disse milliardærene får en viss heltestatus. For å tjene masse penger må man vel være utstyrt med vanlig vett og forstand og i tillegg ha en sterk vilje til å legge seg opp kapital. Ja, endog vie hele livet sitt til kapitalens akkumulasjon.
Thon, for å ta han som eksempel igjen, dro fra Hallingdal til Oslo hvor han solgte rødrev skinn. Etter en del snuskete transaksjoner som førte til store bøter og et års betinget fengsel, kjøpte han billige leiegårder i Oslo som han leide ut til blodpris. Olav Thon er kåret til norgeshistoriens største bolighai!
Siden han ga blaffen i vanlig vedlikehold måtte kommunen gripe inn og redde bygningsmassen. Thon tjente imidlertid godt med penger som han reinvesterte i flere boliger, kjøpesentre og hoteller. Greit.
 
Men det kan være på sin plass å minne om at en kapitalist er en person som eier produksjonsmidlene, tråleren, hotellet, gravemaskinen o.l. - og er helt avhengig av andres arbeidskraft for å betjene disse. Og det er denne arbeidskraften som skaper alle verdier. Verdier store nok til å holde liv i de ansatte sjøl, samt store nok til å dekke den merverdien som skal holde liv i eieren med sin eiendom - og helst øke hans formue. Eieren alene skaper ingen verdi! En tråler uten mannskap skaper ingen verdi, heller ikke et hotell uten ansatte. 
Det er gravemaskinen med fører som graver grøfta, eieren kan velges bort, og det er fullt mulig å drive et hotell uten en hotellkonge.
Privatkapitalismen tillater privatkapitalister, men det er altså ikke et naturgitt system. Kollektivt eierskap, et spleiselag, et samvirke, eller et aksjeselskap er andre gode løsninger.
 
Disse milliardærene er forståelig nok ikke mine helter, heller ikke synes jeg synd på dem på grunn av skattelegging.
Unntaket er riktignok reder John Fredriksen, med mange ganger så høy formue som Thon, han får jo ikke skattelette i det hele tatt!
Hvorfor det? Fordi han er nullskatteyter! Er det ikke flott?
 
 

fredag 13. september 2013

En bedre skole?

Samtlige politiske partier vil ha en bedre skole, men ikke nødvendigvis med samme midler og metoder. Det varierer med flere timer, flere lærere, flere prøver, flere penger etc. Men forskning viser at det er liten sammenheng mellom disse innsatsmidler og kvaliteten på undervisninga. Norge ligger allerede helt i teten angående lærertetthet. Det som er helt avgjørende for en høy kvalitet i undervisninga, med tilsvarende høyt læringsutbytte for elevene, er rett og slett kvaliteten på læreren. Det er faktisk bedre med en god lærer i forhold til to dårlige, for å si det enkelt.

Læreren av i dag, satt under politisk press fra såvel venstre- som høyreside, tvinges til å betrakte sine elever som programmerbare roboter. De skal mates med kunnskap og fakta for så bli testet gjennom et utall av prøver. Slik skal output måles i forhold til input, hvorvidt den er god, mindre god eller helt mislykket. Hvordan takler eleven dette presset? Ja, man trenger ikke være psykolog for å forstå at det for svært mange bygger seg opp en følelse av nederlag og oppgitthet. Redusert sjølfølelse og sjøltillit blir møtt med de velkjente reaksjoner som skulking eller totalt frafall.
 
Så hva er da definisjonen på en god lærer? Noen opplagte kjennetegn er selvsagt å besitte faglig dyktighet sammen med gleden over sin egen jobb, noe som smitter positivt over på elevene. En god lærer ser sine elever som enkeltindivider, som Pål og Kari, som Hans og Grete. Mennesker man blir glad i. Det er også en selvfølge at læreren må være etterrettelig. Det hun formidler av kunnskap og innsikt må kunne dokumenteres gjennom forskning og vitenskap. En god lærer må stole mer på vitenskapen enn på Bibelen...
 
Må en god lærer være politisk blank? Ikke formidle politiske synspunkter? Jo selvsagt skal skolen formidle kunnskap om ressursfordeling, klimaendringer, forurensing o.l. Lærebøkene gir en grei beskrivelse av verdens tilstand, men...
Men kan læreren gi kunnskap om de økonomiske mekanismer som er årsaken til tilstanden? Og det uten å bli stemplet med de velkjente –ismer?
For det er jo vitterlig dårlig gjort å undervise om kritiske tilstander uten samtidig å gi elevene det verktøyet som gjør det mulig å endre tilstanden.
Verdens fremste forskere trygler om å legge om kursen, økonomisk og politisk. Kunnskapen finnes, men finnes den i skolen?
 
Jeg spør med bakgrunn i den ferske norske valgkampen. Hvor mange av Stortingets 169 representanter ga uttrykk for at det politiske veivalget må nå underlegges vitenskapelig innsikt i planetens økosystemer? Og hvor mange av de som nå skal danne regjering og styre landet – inkludert skole og utdanning?
 
Alle partier ønsker en bedre skole. Og en bedre skole burde vel utruste elevene med kunnskap og innsikt som setter dem i stand til å sikre deres egen framtid?
En lærer som hadde fått en slik ryggdekning av landets politiske elite, han ville blitt en superdyktig lærer!
 

søndag 8. september 2013

Ikke bærekraftig kultur?

 Innvandringen til Norge er ikke bærekraftig, hverken økonomisk eller kulturelt! Denne påstanden blir levert av Fremskrittspartiet som et argument i valgkampen.
Den økonomiske siden av bærekraften kommenterte jeg i min forrige blogg. Men vel så interessant er hva som menes med en kultur som ikke er bærekraftig. Fremskrittspartiets leder, Siv Jensen, har ved flere anledninger fått spørsmålet; hva er typisk norsk kultur? Hver gang blir hun svar skyldig. Kanskje ikke så rart for det er vanskelig å skille ut norsk kultur fra den øvrige vestlige. Jeg skal allikevel peke på noen særegenheter som kjennetegner det norske folk: glad i natur – mange har hytte og båt - går tur hver søndag etter middag – vi ligner på en termos, kjølig utenpå, men varm inni når vi gir oss til kjenne – 70% av vårt ordforråd er lånt fra andre språk – tradisjonell vestlig bekledning - vår økonomi er basert på økonomisk vekst og helt avhengig av andre lands kjøpekraft – vi er et kristent land som feirer religiøse høytider med hedenske symboler – vi er et folk av dobbeltmoralister i forhold til freds- og klimapolitikk – staten har monopol på salg av alkoholholdige drikker – hjemmebrenning foregår – den norske helgefylla er beryktet.
 
Men det er vel de kulturer som innvandrerne bærer med seg som ikke er bærekraftig? Subkulturer er med andre ord fra den største innvandringsgruppa med polakker via svensker til tyskere og pakistanere. I dag er 13,1 % av befolkningen innvandrere som tilsvarer 655.170 personer. De kommer fra 219 ulike land og selvstyrte regioner. Da er det vel naturlig at kulturene påvirker hverandre og ender opp i en symbiose. 
En smeltedigel av ulike folkeslag og kulturer, slik som i USA og særlig i verdensmetropolen New York, «The Big Apple», hvor det foregår en historisk kulturell oppblomstring uten sidestykke i hele verden.
 
Så har vi noe som heter ukultur. Den kjennetegnes med blant annet omfattende korrupsjon, kameraderi, stigmatisering av andre folkeslag, bakvaskelse og misunnelse. Men noen ukultur har vi vel ikke her til lands, i vår kultur?
 
Men tilbake til Fremskrittspartiets påstand om ikke bærekraftige kulturer. Finnes de? Ja, i fleng, det kan historia fortelle alt om. Og historia kan fortelle at de fleste kulturer gikk til grunne av mangel på tilpasning til sitt naturgrunnlag eller til endrede klimaforhold, slik som eksempelvis nordboerne som etablerte seg på Grønland rundt år 980.

Nå har det blitt alvor for oss og den norskvestlige kultur. Vi har nemlig et forbruk av energi, ressurser, varer og tjenester som utgjør et økologisk fotavtrykk tilsvarende over to planeter. Det holder ikke i lengden.

Vi har valgt et politisk lederskap som ikke tar inn over seg hvilken kritisk tilstand vi er i, i forhold til ressurser, forurensing og klima. Et politisk lederskap som setter likhetstegn mellom materiell rikdom og livskvalitet, som lokker med høyere forbruk, med lavere skatter og billigere bensin.
Med Fremskrittspartiet i spissen er vi underlagt en politisk ideologi som truer vår framtid. En ideologi som bør vrakes på historias søppeldynge, merket ikke bærekraftig!