Det kalles «Hjernevask»!

Churchill, Roosevelt, Stalin

På Jalta, fra 4. februar til 11. februar 1945, møttes lederne for de tre seiersmaktene; Storbritannia (Winston Churchill) + USA (Franklin D. Roosevelt) + Sovjetunionen (Josef Stalin). 

Andre verdenskrig gikk mot slutten og Europa skulle deles mellom de seirende parter. USA og Storbritannia fikk Vest-Europa, mens Sovjet fikk Øst-Europa, skillet gikk midt gjennom Berlin. 

Europa var sønderbombet med enorme tap av menneskeliv. Storbritannia ofret 550.400 mennesker, USA 518.500, Tyskland 10.293.000, Sovjet/Russland 27.100.000.

For å forstå utviklingen av den kalde krigen mellom USA og Sovjet/Russland som utviklet seg etter verdenskrigens slutt, må vi kjenne til utgangspunktet.

USA hadde ført en krig uten å få en eneste bombe på egen jord. Industrien hadde gått for full maskin under hele krigen, men da den tok slutt sank etterspørselen.

Utenriksminister Marshall løste problemet på en genial måte. Han foreslo å trykke opp millioner av dollarsedler for så drysse dem over 16 krigsherjede vest-europeiske land, inkludert Norge, i håp om økte bestillinger til amerikansk industri. 

Hvilket det gjorde, bedre kjent som «Marshall hjelpen», les hjelp til selvhjelp. 

Men det var ikke nok. Krigsindustrien, som general og president Eisenhower kalte «det militær-industrielle kompleks» sto fortsatt med nesten tom ordrebok. Noe måtte gjøres, USA trengte en fiende som begrunnelse for militær opprustning.

Russland/Sovjet, som erklærte seg kommunistisk med tilhørende planøkonomi, var en meget velegnet kandidat i så måte. Spesielt positivt for USA var at Russland startet sin gjenoppbygging på en startstrek langt bak de vest-europiske land, og det uten noen form for «Marshallhjelp». Russland hadde jo mistet over 27 millioner mennesker, en rekke byer var lagt i grus sammen med en landsomfattende ødelagt infrastruktur. 

Men Sovjet/Russland som fiende var heller ikke nok. USA startet derfor sin verdensomspennende imperialisme med 37 kriger etter andre verdenskrig, med 72 forsøk på å velte andre nasjoners regjeringer, hvorav 26 vellykkede. 

Det hele er vel regissert gjennom de enorme ressursene landet anvender i sin propaganda. Politikere, akademikere og journalister skal også på CIAs lønningsliste. 

Sjøl husker jeg avisenes bilder fra Amerika, lykkelige, rike mennesker med store biler og swimming pools, smilende i sola. Og det i motsetning til bildene fra Moskva der sola aldri skinte, der konene sto i gråværet med slitte kåper og hvite skaut for å få dagens matrasjon.

Og selvsagt var USA en kristen og snill nasjon, mens Russland var en hedensk og ond nasjon. Slik har jeg vokst opp, jeg som tilhører etterkrigsgenerasjonen. Hjernevask kalles det! 

Men takket være uredde, gravende journalister har bildet endret seg og det til en sjokkartet forandring. 20 prosent av USAs befolkning lever på eller under fattigdomsgrensa som holdes i live med statlige matkuponger. Landet har pantsatt hele sitt BNP med et budsjettunderskudd på 1000 milliarder dollar, med en utenlandsgjeld på over 22.000 milliarder dollar, der Kina er USAs største kreditor. 

USA har blitt avslørt som historias mest nådeløse, bestialske krigsmaskin med sin «totale krigføring», dvs bombing av sivilbefolkningen. Pentagon anslår at USA har tatt livet av mellom 20 og 30 millioner sivile verden rundt etter 1945, uskyldige unger, kvinner og menn. Men det som svir mest er at vår regjering med statsminister Erna Solberg (H) kaller denne nasjonen for «vår nære venn og alliert!». 

Jeg for min del vil ikke ha slike venner!

Om høsten banker døden på...

Bildet er tatt av fotograf Ivar Hole

Døden er en nådeløs bøddel. En du ikke kan forhandle med, heller ikke lar den seg bestikke. Døden er ikke korrupt.

Tenker du ikke på døden? Svarer du nei, så ljuger du, det er min påstand. Ok, fram til livets middagshøyde fortrenger du kanskje at du også skal tilintetgjøres en gang i framtiden. Men jo eldre du blir, jo mer blir du var en forsiktig banking på din dør, hvilket kanskje minner deg på at det er på tide å rydde litt i boden...

Naturen dør jo egentlig ikke, den går bare i dvale. Den venter på en ny livgivende kraft med lyse dager og solenergi. Og vi da? - vi er jo også natur.

Går vi også bare i dvale og venter på en ny vår? Svarene på akkurat det er mangfoldige og sammensatt siden de avgis av både prester, biologer og filosofer. Sånn sett kan det jo være spennende å se hvem som har rett. 

Den som dør får se...

Vi er sannsynligvis den eneste arten på denne planeten som er oss døden bevisst.

Vi skal alle dø. Og akkurat den erkjennelsen har en rekke ulike, religiøse avarter tatt patent på, beskyttet med sverd i hånd. Den lengste religionskrigen varte i tretti år, fra 1618 til 1648!

Under første verdenskrig bar de tyske soldatene faner med «Gott mit uns», de britiske soldatene svarte med «God with us». Og så slaktet de hverandre for fote, 15 millioner mennesker møtte sin død. Men siden «Gott» og «God» er den samme guden blir det vanskelig å avgjøre hvem som vant uten å ty til schizofreni som en plausibel forklaring: «Vår schizofrene gud kriger med seg sjøl over hele verden til alle tider...»

Mange gjør livet sitt til en eneste stor øvelse med bønn og ritualer til en gud som tilogmed kan lese alle dine tanker og lyster. Da kan man snakke om å bli dårlig i nervene...

Men hva gjør ikke mennesket for å oppnå et liv etter sin død, i stedet for å søke det gode liv før sin død. Og heldig er den som kan ta farvel - slik jeg kunne:

Ho står ved den breddfulle bekken. Ei blåklokke med en regndråpe fanget i sine høstblasse kronblad. Jeg setter meg ned for sammen å lytte til bekkens vakre melodi.

Liksom buen over fiolinens strenger spiller vannet seg selv gjennom tonesetting i rasende strømvirvler og ydmyke partier med kjælne stryk rundt glattpolerte steiner. Selve livets kilde, vannet, spiller til dans. Livets dans. 

Slik sitter vi lenge, blåklokka og jeg, mens vi fornemmer hverandres samtidige eksistens.

Jeg kysser min vakre, fortrolige venn til farvel. Høsten krever at vi fullbyrder oss selv, på hvert vårt vis, i tråd med vår egenart.

Bekken viser meg vei, ut til havet. Der blir den tilintetgjort i sitt eget element. Jeg setter meg på svaberget i kveldsola. Jeg er den blå planeten.

Stillheten fylles av brenningenes lekende slag mot blankskurte berg, inn med tunge dønn som lyden av planetens evige elskovs stønn. Havet presser seg rallende og surklende inn i slukter og jettegryter, for så trekke seg klukkende tilbake pyntet med sitt hvite skum. Havets vakre symfoni, komponert til planetens første morgengry, spiller opp - til glede for meg.

Naken og ensom glir jeg sakte ut i havet for å vende tilbake til meg selv...

Åssen ender det, mon tro?

Kampen mellom systemets kritikere - det store flertall og systemets forsvarere - det lille mindretall, tilspisser seg. Det store flertall består av «folk flest» over hele verden, bønder og arbeidsfolk, byråkrater, minikapitalister, kulturarbeidere etc.

Bonden i Tanzania, kassadama i New York, bussjåføren på Toten, matrosen på tankskipet, alle har i dag tilgang på dokumentasjonen til en samlet vitenskap. En dokumentasjon som forteller at vi holder på å ødelegge planeten vår med sammenbrudd i økosystemer der tusenvis av arter blir satt på «Rødlista over utrydningstruede». Men takket være moderne kommunikasjonsmidler er menneskeheten for første gang samlet over en felles utfordring; ta vare på planeten vår! 

Systemets forsvarere er riktignok få i antall, men er til gjengjeld enormt sterke med sine økonomiske og militære muskler. De sitter i verdens regjeringer, i styrene til de globale selskapene, i bankvesenet, i det «militær-industrielle kompleks», i petroleumsindustrien etc. De tilhører verdens rikeste og mektigste elite.

Men det synes som eliten begynner å forstå at deres privilegier, skapt av en bevisstløs vekstøkonomi, er satt under lupen. Det settes spørsmål ved, også av Forente Nasjoner, om profitthunger og grådighet kan fortsatt være den dominerende drivkraften i verdensøkonomien. Konsekvensene viser seg nå å bli for destruktive, med for mange «vippepunkter» som har nådd «the point of no return».

Og kampen hardner til. På den ene siden tar skoleelever over hele verden til gatene hver fredag og demonstrerer med krav til verdens ledere om å føre en reell politikk mot klimaendringer. 

Det er jo egentlig rett og slett pinlig at 15-16 åringer skal påta seg et sådant ansvar. Hvor er deres foreldre?

På den andre siden settes det inn desperate mottiltak. Flere av verdens regjeringer underslår vitenskapelige rapporter om miljø og klima. Nylig er det avslørt at president Donald Trump og hans administrasjon har for vane å bestille «vitenskapelige rapporter» som underbygger egen klimafiendtlige politikk. Korrupsjon er en normal del av storpolitikken.

Her hjemme krevde daværende fiskeriminister Per Sandberg (FrP) at forskerne ved Havforskningsinstituttet skulle levere positive rapporter om oppdrettsnæringen!

Statsråder sminker rapporter og statistikker, og de serverer regelrette løgner. 

I den mørkeblå regjeringa har det sittet tre energiministre fra Fremskrittspartiet, samtlige har strøket ordet «klima» fra departementets årlige instruks til Oljedirektoratet.

Det stinker av dobbelmoral med et statsbudsjett som er bekymret for regnskogen samtidig som regjeringa skal øke innblandingen av palmeolje i bilenes drivstoff fra 12 til 20 prosent. Og regnskogene brennes ned til fordel for flere plantasjer.

I statsbudsjettet går det fram at utslippene av klimagasser neste år skal ned til 51,0 millioner tonn. Det er faktisk 0,2 millioner tonn mer enn det regjeringa la opp til for ett år siden! 

Allikevel betegner regjeringas klima- og miljøminister, Ola Elvestuen (V), statsbudsjettet som «tidenes grønneste budsjett», og det til tross for at det peker mot brudd på klimamålene både for 2020 og 2030. 

Hvordan kan en statsråd påstå noe sånt når samtlige forskere på miljø og klima har gitt statsbudsjettet tittelen «Klimakræsj»? 

Ja, hvor skal det ende? I et demokrati er det faktisk du og jeg som bestemmer det...

Er det din skyld, eller?

Jeg tror nok at du i likhet med meg nekter straffskyld for samtlige tiltalepunkter som utryddelse av arter, økologiske sammenbrudd, nedsmelting av is og breer, ekstremvær, forsuring av havet, brenning av regnskog, utslipp av klimagasser, varmere klima etc. Dessuten er det bare dumt å snakke om skyld, det fører ingensteds hen. Vi må heller finne årsaken.

Når tok vi farvel med dyreverdenen og ble til mennesker?

Vi vet at mennesket av i dag har det samme genetiske materiale som for minst to hundre tusen år siden. Da levde vi av åtsler med en teknologi på høyde med dagens sjimpanser. Men takket være en ørliten forskjell i genmaterialet dro vi gradvis fra våre dyrevenner og ble til det som vi forbinder med menneske.

Vi evnet å utvikle ny teknologi og nye metoder for å vekselvirke med naturen i den hensikt å overleve og å tilegne oss et stadig bedre materielt liv.

For flere tusen år siden begynte vi med jordbruk ved bredden av Nilen, Eufrat og Tigris (dagens Midt Østen). Jordbruk krevde eiendomsrett til jord, til husdyr og slaver. Patriarkatet vokste fram godt hjulpet av en gud som leverte lover og regler gjennom «de ti bud», mistenkelig godt tilpasset en jordbrukskultur (god timing av Moses?...)

En kultur som trengte gjerder og soldater, som utviklet handel, adel og justis. Og mennesket måtte selvsagt tilpasse seg samfunnets endringer, det hadde intet valg.

Men det store spranget skjedde i Europa med oppdagelsen av de andre kontinentene som Afrika, Amerika og Asia. Med religionen som ryggdekning kunne europeerne gå i land med sverdet i den ene handa og korset i den andre, «...gå derfor ut og gjør alle folkeslag til mine disipler..» (Lukas 24,44-53).

Slik ble de innfødte massakrert og deres naturressurser ranet. Europa ble søkkrik på stjålet gods og gull, som igjen gjorde det mulig å utvikle den kulturen vi kjenner i dag.

Vitenskapen gjorde enorme framskritt som la grunnlaget for industrialiseringa der noen få eide kapitalen og naturressursene, mens det store flertall måtte selge sin arbeidskraft. Vi fikk et borgerskap og et proletariat. Historias desidert mest effektive produksjonssystem så dagens lys med det betegnende navnet kapital-isme.

Det er altså ikke endringer i genene våre, såkalte mutasjoner, som er årsak til hverken atombomber, verdenskriger eller rasering av planeten vår. Årsaken ligger i menneskets vekselvirkning med sitt miljø, bestemt av de økonomiske og politiske forhold som til enhver tid er de rådende.

I vår tid er det kapitalismen som er det rådende økonomiske system. Et system med innebygd krav til kontinuerlig vekst, vekst i energiforbruk, vekst i ressursforbruk, og vekst gjennom forbruk, og det på en planet med begrensede ressurser.

Takket være forskning og vitenskap kan vi nå dokumentere sammenhengen mellom kapitalisme og økologi, mellom økonomisk vekst og dens destruktive innvirkning på miljø og klima. Et slikt system må nødvendigvis bli selveste årsaken til den katastrofale utviklingen vi nå er midt inne i.

Derfor representerer kapitalismen en trussel, som en ikke-bærekraftig økonomi. 

Derfor må vi gjøre en vri. Og det er utfordringen til hele menneskeheten, utfordringen til deg og meg. 

Hva er alternativet? Og det haster å finne svaret. Det haster enormt!