Om høsten banker døden på...

Bildet er tatt av fotograf Ivar Hole

Døden er en nådeløs bøddel. En du ikke kan forhandle med, heller ikke lar den seg bestikke. Døden er ikke korrupt.

Tenker du ikke på døden? Svarer du nei, så ljuger du, det er min påstand. Ok, fram til livets middagshøyde fortrenger du kanskje at du også skal tilintetgjøres en gang i framtiden. Men jo eldre du blir, jo mer blir du var en forsiktig banking på din dør, hvilket kanskje minner deg på at det er på tide å rydde litt i boden...

Naturen dør jo egentlig ikke, den går bare i dvale. Den venter på en ny livgivende kraft med lyse dager og solenergi. Og vi da? - vi er jo også natur.

Går vi også bare i dvale og venter på en ny vår? Svarene på akkurat det er mangfoldige og sammensatt siden de avgis av både prester, biologer og filosofer. Sånn sett kan det jo være spennende å se hvem som har rett. 

Den som dør får se...

Vi er sannsynligvis den eneste arten på denne planeten som er oss døden bevisst.

Vi skal alle dø. Og akkurat den erkjennelsen har en rekke ulike, religiøse avarter tatt patent på, beskyttet med sverd i hånd. Den lengste religionskrigen varte i tretti år, fra 1618 til 1648!

Under første verdenskrig bar de tyske soldatene faner med «Gott mit uns», de britiske soldatene svarte med «God with us». Og så slaktet de hverandre for fote, 15 millioner mennesker møtte sin død. Men siden «Gott» og «God» er den samme guden blir det vanskelig å avgjøre hvem som vant uten å ty til schizofreni som en plausibel forklaring: «Vår schizofrene gud kriger med seg sjøl over hele verden til alle tider...»

Mange gjør livet sitt til en eneste stor øvelse med bønn og ritualer til en gud som tilogmed kan lese alle dine tanker og lyster. Da kan man snakke om å bli dårlig i nervene...

Men hva gjør ikke mennesket for å oppnå et liv etter sin død, i stedet for å søke det gode liv før sin død. Og heldig er den som kan ta farvel - slik jeg kunne:

Ho står ved den breddfulle bekken. Ei blåklokke med en regndråpe fanget i sine høstblasse kronblad. Jeg setter meg ned for sammen å lytte til bekkens vakre melodi.

Liksom buen over fiolinens strenger spiller vannet seg selv gjennom tonesetting i rasende strømvirvler og ydmyke partier med kjælne stryk rundt glattpolerte steiner. Selve livets kilde, vannet, spiller til dans. Livets dans. 

Slik sitter vi lenge, blåklokka og jeg, mens vi fornemmer hverandres samtidige eksistens.

Jeg kysser min vakre, fortrolige venn til farvel. Høsten krever at vi fullbyrder oss selv, på hvert vårt vis, i tråd med vår egenart.

Bekken viser meg vei, ut til havet. Der blir den tilintetgjort i sitt eget element. Jeg setter meg på svaberget i kveldsola. Jeg er den blå planeten.

Stillheten fylles av brenningenes lekende slag mot blankskurte berg, inn med tunge dønn som lyden av planetens evige elskovs stønn. Havet presser seg rallende og surklende inn i slukter og jettegryter, for så trekke seg klukkende tilbake pyntet med sitt hvite skum. Havets vakre symfoni, komponert til planetens første morgengry, spiller opp - til glede for meg.

Naken og ensom glir jeg sakte ut i havet for å vende tilbake til meg selv...