Tro eller overtro?

Hva er egentlig forskjellen?  Eller kanskje det ikke er noen reell forskjell?  Kanskje det bare har noe med anerkjennelse og aksept å gjøre i forhold til hva du tror på?

Når jeg var unge og virkelig trodde på Julenissen, så var det jo tro for meg.  Jeg sa jo ikke til meg sjøl at nå er du overtroisk.  Det samme med troll.  Og jeg fikk bekreftet min tro på at troll finnes.  Jeg så jo et troll!  Jeg kan i dag beskrive eksakt hvor jeg så trollet, og jeg kan beskrive hvordan det så ut for meg som fem, seks åring.

Men til tross for det, så tror jeg ikke lenger på at troll finnes.  Hva skjedde med min tro? Når forsvant den og på hvilken måte?

Da jeg begynte på skole, og særlig søndagsskole, ble min tro på Julenisse og troll rett og slett angrepet.  De eksisterer ikke!, ble jeg fortalt.

Samtidig fikk jeg vite hva som egentlig eksisterer, hva som egentlig er sant.  Og kan hende det var bra det, for ellers hadde jeg jo ikke hatt noe å tro på.  Det hadde rett og slett oppstått et vakuum i mitt hode, i min forestillings verden.

Derfor begynte jeg å tro på det jeg ble fortalt.  En mann som het Jesus, og som hadde levd for lenge siden, hadde gått på vannet, han hadde mettet en hel gjeng med en fisk, han fikk blinde til å se, han laget vin av rent vann bare ved å knipse i fingrene, og han sjøl hadde stått opp igjen etter å ha vært død en god stund.  Og på toppen av det hele var han sønnen til selveste Gud, han som hadde skapt oss alle og kunne lese alle tankene våre.  (det siste var ganske pinlig, siden man jo tenkte på så mye rart...).

Hvis du var flink og kunne fortelle dette, og mer, som de sannheter de ble forkynt som, ja da var du flink gutt og fikk gullstjerne i boka.  Da var det ikke mye snakk om overtro.

Dette ble forsterket opp gjennom skoletida, jeg ble bevisst kirker, gudstjenester og prester.  Skolen tok oss med i kirken hvor vi sjøl kunne få bevis på at læreren snakket sant.  For i kirken sto det en mann i svart kjole oppe på veggen og fortalte akkurat det samme som læreren hadde fortalt.  Dessuten var det malerier som viste nøyaktig det som presten fortalte.  Jeg trengte ikke flere bevis.  Dette måtte være så sant så sant!

Julenisse og troll hadde forlengst forsvunnet og blitt erstattet med Gud, Jesus og engler. De siste var jo ganske stilige da.

Årene gikk, og jeg skulle få møte en del motforestillinger til min tro.  De var såpass sterke at jeg vendte tilbake til utgangspunktet, til å forstå at min tro var ren og skjær overtro.  Et nytt vakuum var i ferd med å oppstå, nå forsvant de alle, julenisser, troll, Gud, Jesus og alle englene.

Hva skulle jeg nå erstatte min tro med?  Med vitenskap og filosofi?  Jo, men det har også en side ved seg som på en måte tilhører troens dimensjon, vi kan ikke bevise alt, og vi kan ikke forklare alt, det er fortsatt mye mellom....

For det blir liksom for dårlig, det blir for teit, å bare vandre rundt på denne planeten som en vegeterende organisk mekanisme sammensatt av noen atomer, molekyler og mineraler, uten mål og mening.  Eller?