onsdag 29. september 2010

Nå er hun en sjaman og driver med healing...

Tove har så vidt passert femti, og det har gått mange år siden vi hadde en god prat sammen.  Det fikk vi først i høst.
Tove, som har slitt en del med angst og depresjon opp gjennom livet, strålte nå som en nyutsprunget blomst i vårsola.  Hun har nemlig blitt en sjaman.  Det skjedde for noen år siden, helt plutselig, slik vi kan forbinde det med å bli kallet.  Hun kjente bare at hennes kall, hennes egenart, var evnen til å hente krefter fra andre dimensjoner.  Krefter som hun bruker til å hjelpe medmennesker, til å helbrede, være seg legeme eller sinn.

Jeg skal innrømme at for tjue år siden ville jeg vel flirt litt i skjegget og tenkt at nå har ho tippet over... Men siden jeg sjøl, og også gjennom nære personer, har opplevd en del «rare ting», har jeg blitt atskillig mer ydmyk til det uforklarlige...

Arkeologer kan dokumentere at sjamanisme har blitt bedrevet så langt tilbake som tretti tusen år, i steinalderen, og det i alle kulturer i alle verdenshjørner.  Sjamanen, som søker kraft fra sine åndelige hjelpere og hensettes i en endret bevissthetstilstand, har hatt, og fortsatt har, en viktig funksjon for sine medmennesker, nemlig å helbrede, å forebygge sykdom og særlig viktig; å harmonisere mennesket til naturen og åndeverdenen.

Alle har potensial i seg til å oppnå sjamanens krefter, men kreftene må forløses gjennom trening eller kall og gjennom ulike teknikker som faste, meditasjon, hallusinogener o.l.

Hos de nordiske naturfolk, som f.eks. hos samene, var runebommen et vanlig hjelpemiddel for å få kontakt med åndeverdenen.  Runebommen er en oval tromme laget av reinskinn.  På skinnet ble det tegnet inn en rekke symboler og figurer.  Når sjamanen slår rytmisk på tromma med en trommestikke av reinhorn, får den monotone mørke lyden sjamanen til å gå i en slags transe.  Hun kan da oppnå kontakt med åndene.

Det er svært få igjen av de gamle, opprinnelige runebommene siden kristne misjonærer på 1600 og 1700 tallet samlet dem sammen og brente dem på kirketrappa.


Seidkvinnen Tove er ikke religiøs.  Religionen er en helhetlig forklaring på skapelse, død og liv, menneske og natur, noe du kan velge deg til eller fra.  Hun er heller ikke mystisk i den forstand at man kan bli redd henne, hun er rett og slett ei trygg, god kvinne som evner å hente frem krefter fra flere dimensjoner enn vår endimensjonale... 
Og hun har noe som vi som art trenger sårt i vår tid, nemlig troen på at vi tilhører en helhet i kosmos, en del av en levende natur, av en levende planet.
I sjamanismen betraktes Jorden og naturen som hellig.

 
«Jorden er vår mor» er et grunnleggende begrep i sjamanens verden.
 
 

Ingen kommentarer: