Siste advarsel; «jæ dreper dæ!»

Jeg hadde faktisk noe på hjertet da jeg våknet i morres. Så etter en kort tur på badet var jeg i posisjon sammen med pc'en og en kopp kaffe. 

Posisjonen er på glassverandaen som gjør det mulig å følge med på kampen for tilværelsen til kråkefamilien, skjærefamilien og til alle småfuglene. Kampen består i å sikre seg flest brødbiter og smuler tatt fra brødskjæremaskinen på Meny og Rema1000. Og for ikke å glemme mine venner gjennom seks år, måkeparet. De har lært seg å holde kjeft når de fråtser i risen som ble til overs under gårsdagens middag. De skal ikke bare ha, men de skal ha det for seg sjøl også, som de fleste av oss...

Etter en kort gjennomgang av nyhetene er jeg klar for å skrive ned mitt budskap, men. Men jeg blir ofte forstyrret av ei flue som absolutt skal kile meg. Og siden kleskoden er fortsatt truse og singlet har ho en relativ stor hudflate til disposisjon.

Det begynner å bli såpass slitsomt at jeg kjenner en stigende irritasjon. Jo, sjølsagt slår jeg etter ho, men ho er så utrolig kjapp. Antagelig ser ho armen heve seg til et drepende slag før slaget kommer, og da er ho allerede på et helt annet sted – på kroppen. Det er jo ikke så rart siden ho har fasett øyne sammensatt av flere tusen enkeltøyne. Jeg har bare to. Ikke kan jeg fly heller.

Husflua er bare en blant flere tusen arter som har levd sammen med den avanserte apen i all sin tid. På samme måte som sommerfuglen formerer den seg gjennom metamorfose, en fullstendig forvandling fra egg til larve, fra larve til puppe, fra puppe til flue. Som flue har den bare to oppgaver, å parre seg og å sabotere min morgenstund. Flua er et bevis på at skapelsesberetningen ikke er sann. En allmektig, kjærlig Gud ville jo aldri i verden finne på å skape et sånt forbannet krek.

Til tross for at jeg er av den humane typen, har jeg vært på kjøkkenet og hentet fluesmekker'n. Og tro meg flua forsvant for en stund.

Den forstår antagelig alvoret. For nå har adrenalinet nådd drapsnivået, og jeg har gitt ho de ordinære tre advarsler «slutt å kile mæ, ellers dreper jæ dæ!».

Men nei, nå sitter ho på låret mitt igjen, og jeg slår så hardt jeg kan med smekker'n. Det svir og flua setter seg på toppen av skallen, antagelig med et stort flir.

Jeg har bare fått skrevet ned noen få ord, konsentrasjonen er som blåst vekk. Ja, jeg husker faktisk ikke hva jeg egentlig skulle skrive om. Jeg har bare havnet opp i en regelrett krig mot en flueterrorist. Jeg veier sikkert millioner ganger så mye som ho, og har millioner ganger så mye vett. Allikevel skal jeg sitte her og bli helt satt ut som en annen tulling.

Nå er jeg, apenes konge, sint. Jeg slår hurtig og ofte. Der traff jeg kaffekoppen! 

Jeg vet ikke engang hvordan ordene staves som høyt og tydelig blir artikulert ut av min munn i samme stund. De finnes ikke i fremmedordboka!

Ganske så naturlig dukker det opp i hodet mitt, et ordtak og en fortelling. «Lita tue kan velte stort lass», og historien om gjetergutten David som beseiret kjempen Goliat.

Begge deler stemmer. Det har jeg erfart. Så det...

Se, de leier hverandre!

Jeg er så heldig å bo sånn at ungene fra barnehagen går forbi huset når de skal på tur. 

Her kommer det et trettitalls unger, fire, fem åringer av begge kjønn med hudfarge fra blåsvart til kritthvit. Hårfrisyrene er like mangfoldige som antall hoder, kort sveis, langt hår, rastafletter, krøller etc.  

Men likheten er forståelig og heilnorsk, nemlig den lille sekken på ryggen. Man går jo ikke på tur uten nistemat. Og tru meg, ungene leier hverandre!

Ja, unntatt den lille jenta med det blonde håret som sitter på armen til ho mørkebrune dama som ikke skal tituleres med «barnehagetante». Jeg har forstått at de ansatte i barnehagen ikke liker den tittelen, pedagog er bedre.

Men poenget er, det er et vakkert syn. Det er vakkert å se ei lita heilnorsk, blond jente henge rundt halsen til ei dame fra sør-Afrika eller Somalia, eller...

Javisst går verden framover!

Jeg husker jo tilbake som guttunge da jeg for første gang fikk høre om negre. 

Jeg kunne være sju eller åtte år som sammen med kameraten min ble sendt på søndagsskole. Våre respektive mødre tenkte vel at det ikke kunne skade å få en litt kristen vinkling på oppdragelsen. Det var der jeg for første gang fikk se et bilde av en neger, og det blant alle glansbildene av Jesus og englene. Vi skulle antagelig lære om misjonsbefalingen «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til mine disipler..." 

(Matt. 28:18-20).

Til tross for bildet ble det allikevel et sjokk å se en neger «in live» for første gang. 

Det husker jeg veldig godt siden jeg spilte «grønnis» med Jan-Erik, Rolf og Steinar. Dersom du kom inn i skolegården uten et grønt blad i handa når de andre spurte «grønnis?», da måtte du betale til de andre. Og det kostet flesk, det kostet fem øre på hver, femten øre tilsammen!

Den morran gikk jeg som vanlig nedover Prinsens gate på vei til skolen. Jeg plukket et stort, grønt blad fra lønnetreet. 

Plutselig kom det mot meg et kjempesvært, svart menneske som sikkert var fem meter høy. Jeg ble stående helt stiv med bladet i handa. Han kom nærmere helt bort til meg og blottet noen store, hvite tenner. Med et bredt smil tok han lønnebladet mitt, holdt det opp mot sola og sa «gudd».

Så ga han meg bladet tilbake og klappet meg på hodet.

Tilogmed lærerinna mi ble sjokkert da jeg fortalte om denne nifse opplevelsen.

Barnetoget løser seg opp nede på sletta, nå skal det lekes og bare ha det moro. 

Snart blir nistepakka tatt fram, og sultne unger sitter i en ring og pludrer i ett med mat i munnen... Ingen sitter utenfor. For ennå har de ikke lært at hudfarge og religion skal avgjøre deres posisjon, innenfor eller utenfor.

Menneskebarnet kommer ut av mors liv som en klump leire, den kan formes til alle slags fasonger. Foreldre, skole, kultur er den som former. Formen bestemmes av dannelsen som legges til grunn, den som smir individets kunnskaper, holdninger og egenskaper. Og det er den voksne verdens ansvar. Det er ditt og mitt ansvar om vi skal danne ungene våre til en bedre verden, eller til en verre.

Ungeflokken er på tur hjem. Og de leier hverandre fortsatt. Heldigvis.

Det er håp i hengende snøre!

Joda, nyhetene serverer stort sett negative meldinger og det med krigsoverskrifter. 

Det er lov å bli noe motløs i forhold til tiden vi går inn i, framtiden. 

Jeg tenker på krig, på terror og sultkatastrofer. Jeg tenker på ressursbruk, på regnskog, på klima, på forsøpling og forurensning av våre verdenshav. Jeg tenker på at vi blir stadig flere mennesker på denne planeten som fortrenger alle andre livsformer. Det tenker jeg på og blir lei meg. 

Media, forskning, FN, IMF, IEA, OECD og all verdens miljøorganisasjoner roper «varsku her!». Hører vi ikke?

Men som kjent så lenge snøret henger ute, er det håp. Håp om at mange biter på.

For takket være moderne kommunikasjonsmidler som TV og Internett får alle mennesker over hele kloden informasjon og kunnskap om planetens økologiske helse.

For første gang i menneskehetens historie står vi overfor et felles problem, nemlig menneskeskapte klimaendringer med sin utfordring nummer en; begrense utslippene av klimagasser. Det betyr overgang fra fossilt brensel som kull, olje og gass til fornybare energikilder.

Parisavtalen er nå ratifisert av 55 land, og noen har kommet et stykke på vei:

Tyskland: 28 prosent fornybar energi med et mål på 35 prosent innen 2020.

Danmark: 26 prosent fornybar energi med målsetting på 30 prosent innen 2020.

Frankrike: 12 prosent fornybar energi med et mål på 23 prosent innen 2020.

Spania: 15 prosent av all energi er fornybar med et mål på 20 prosent innen 2020.

Sverige: 51 prosent fornybar energi og har forlengst passert målet for 2020.

Kina: Siden 1990 er Kinas utslipp av karbondioksid nesten tredoblet og står i dag for en fjerdedel av verdens utslipp av klimagasser, men er også nå verdens ledende i utbygging av fornybar energi. 3000 milliarder kroner skal investeres i fornybar energi som vannkraft, solkraft og vindkraft innen 2020.

USA: USAs utslipp av klimagasser er nest størst i verden etter Kina, men stabilt.  Det er heldigvis slik at flere av delstatene har fattet alvoret i motsetning til presidenten som ikke engang forstår problemstillingen. Han har derfor trukket USA ut av Parisavtalen og blokkert alle bevilgninger til klimatiltak som forrige president innførte.

Norge: Norge vedtok i juni 2017 en klimalov. Lovens målsetting sier at utslippene skal reduseres med 40 prosent innen 2030. Kutt i utslipp skal skje i fellesskap med EU, og det er ikke lagt noen egen plan for hvor mye som skal kuttes i Norge.

I dag slipper Norge årlig ut 54 millioner tonn CO₂ ekvivalenter, drøye 10 tonn på hver av oss.

Veitrafikken står for de største utslippene med blant annet 2,7 millioner personbiler. Regjeringas «Nasjonale transportplan» lover en massiv utbygging av flere motorveier som kan romme enda flere biler.

Det må vi bare finne oss i siden den norske regjeringa består av to politiske partier der det ene benekter at klimaendringene skyldes menneskelig aktivitet.

Så det er fortsatt all grunn til å la snøret bli hengende...

En streng og rettferdig innvandringspolitikk?

Som kjent har Fremskrittspartiet valgt denne parolen for sin politiske flaggsak med flaggbærer Tybring-Gjedde fremst i Fr.P-toget, sammen med alle de andre rettferdige...

Nå skal jeg vokte meg vel for å kritisere mannen eller tillegge han egenskaper som fremmedfrykt og islamofobi. Han har sjøl advart om at slike beskyldninger gjør han syk med diagnosen dype depresjoner, ja tilogmed epilepsi.

Nei, jeg skal tillegge T-B den menneskelige egenskap som er nedarvet i våre gener, nemlig den positive egoismen. Den som gjennom generasjoners erfaringskunnskap sier at det er lurt å hjelpe et menneske i nød, fordi en sjøl ønsker hjelp i en eventuell nødstilt situasjon.

Det er vel denne type egoisme som har formet «Den gyldne regel», den som vi finner i alle slags kulturer og religioner. Som en kristen mann kjenner Tybring-Gjedde garantert til den kristne varianten; «Du skal elske din neste som deg sjøl».

Det er naturlig å spørre hvor streng skal innvandringspolitikken være?

De som ikke er i nød, men som allikevel banker på vår dør, skal ikke slippes inn. Er det en rimelig grad av strenghet?

Men det er også grader av det å være i nød. Det kan være på grunn av sult, krig, seksuell legning, politisk tilhørighet, religiøs forfølgelse etc.

Heldigvis har Norge signert Flyktningkonvensjonen vedtatt av FN 28. juli 1951 hvor det går klart fram hvem som har krav på flyktningstatus. Allikevel avviser Norge flere tusen mennesker som er på flukt fra krig, men som ikke har papirene i orden. 

De vil bare ikke dø. Blant dem Saida: «Det siste jeg så var mannen min og vår yngste datter skutt og drept, liggende i ruinene til hjemmet vårt». 

Det er fristende å spørre hvilken diagnose bærer hun på, og hvor strengt skal hun behandles?

Det er heller ikke enkelt å forvalte rettferdigheten. 

Definisjonen av rettferd ble diskutert allerede av oldtidens greske filosofer, en diskusjon som pågår den dag i dag. Men noen retningslinjer skiller seg ut med begreper som solidaritet og likeverd, begreper som er forankret i den politisk/faglige venstresiden i det politiske landskap. Siden T-G tilhører den diametralt motsatte siden vil det være mer naturlig for han å la seg inspirere av «Den guddommelige kardinaldyden» som sier at rettferdigheten må hvile på tro, håp og kjærlighet. Rettferdighet skal med andre ord sikre at mennesker behandles humant og i overensstemmelse med moralske prinsipper.

Teori og praksis er to forskjellige ting, heter det. Når T-G og hans regjering tvinger unger til å returnere tilbake til sitt krigsherjede land, unger som er integrert i Norge og som ikke lenger kjenner sitt opprinnelsesland, så kaller «folk flest» en slik avgjørelse for urettferdig, rå og brutal. Og det til tross for Tybring-Gjeddes påstand om at de vil hjelpe flest mulige mennesker i nød. Flest mulig bestemmes jo av landets politiske styre og dets ressurser, der Norge som verdens rikeste ligger best an, men. Men på tross av det vil Tybring-Gjedde ikke åpne døra og ønske de nødstilte velkommen hjem til oss! 
Hvorfor det?