Siste advarsel; «jæ dreper dæ!»

Jeg hadde faktisk noe på hjertet da jeg våknet i morres. Så etter en kort tur på badet var jeg i posisjon sammen med pc'en og en kopp kaffe. 

Posisjonen er på glassverandaen som gjør det mulig å følge med på kampen for tilværelsen til kråkefamilien, skjærefamilien og til alle småfuglene. Kampen består i å sikre seg flest brødbiter og smuler tatt fra brødskjæremaskinen på Meny og Rema1000. Og for ikke å glemme mine venner gjennom seks år, måkeparet. De har lært seg å holde kjeft når de fråtser i risen som ble til overs under gårsdagens middag. De skal ikke bare ha, men de skal ha det for seg sjøl også, som de fleste av oss...

Etter en kort gjennomgang av nyhetene er jeg klar for å skrive ned mitt budskap, men. Men jeg blir ofte forstyrret av ei flue som absolutt skal kile meg. Og siden kleskoden er fortsatt truse og singlet har ho en relativ stor hudflate til disposisjon.

Det begynner å bli såpass slitsomt at jeg kjenner en stigende irritasjon. Jo, sjølsagt slår jeg etter ho, men ho er så utrolig kjapp. Antagelig ser ho armen heve seg til et drepende slag før slaget kommer, og da er ho allerede på et helt annet sted – på kroppen. Det er jo ikke så rart siden ho har fasett øyne sammensatt av flere tusen enkeltøyne. Jeg har bare to. Ikke kan jeg fly heller.

Husflua er bare en blant flere tusen arter som har levd sammen med den avanserte apen i all sin tid. På samme måte som sommerfuglen formerer den seg gjennom metamorfose, en fullstendig forvandling fra egg til larve, fra larve til puppe, fra puppe til flue. Som flue har den bare to oppgaver, å parre seg og å sabotere min morgenstund. Flua er et bevis på at skapelsesberetningen ikke er sann. En allmektig, kjærlig Gud ville jo aldri i verden finne på å skape et sånt forbannet krek.

Til tross for at jeg er av den humane typen, har jeg vært på kjøkkenet og hentet fluesmekker'n. Og tro meg flua forsvant for en stund.

Den forstår antagelig alvoret. For nå har adrenalinet nådd drapsnivået, og jeg har gitt ho de ordinære tre advarsler «slutt å kile mæ, ellers dreper jæ dæ!».

Men nei, nå sitter ho på låret mitt igjen, og jeg slår så hardt jeg kan med smekker'n. Det svir og flua setter seg på toppen av skallen, antagelig med et stort flir.

Jeg har bare fått skrevet ned noen få ord, konsentrasjonen er som blåst vekk. Ja, jeg husker faktisk ikke hva jeg egentlig skulle skrive om. Jeg har bare havnet opp i en regelrett krig mot en flueterrorist. Jeg veier sikkert millioner ganger så mye som ho, og har millioner ganger så mye vett. Allikevel skal jeg sitte her og bli helt satt ut som en annen tulling.

Nå er jeg, apenes konge, sint. Jeg slår hurtig og ofte. Der traff jeg kaffekoppen! 

Jeg vet ikke engang hvordan ordene staves som høyt og tydelig blir artikulert ut av min munn i samme stund. De finnes ikke i fremmedordboka!

Ganske så naturlig dukker det opp i hodet mitt, et ordtak og en fortelling. «Lita tue kan velte stort lass», og historien om gjetergutten David som beseiret kjempen Goliat.

Begge deler stemmer. Det har jeg erfart. Så det...