En streng og rettferdig innvandringspolitikk?

Som kjent har Fremskrittspartiet valgt denne parolen for sin politiske flaggsak med flaggbærer Tybring-Gjedde fremst i Fr.P-toget, sammen med alle de andre rettferdige...

Nå skal jeg vokte meg vel for å kritisere mannen eller tillegge han egenskaper som fremmedfrykt og islamofobi. Han har sjøl advart om at slike beskyldninger gjør han syk med diagnosen dype depresjoner, ja tilogmed epilepsi.

Nei, jeg skal tillegge T-B den menneskelige egenskap som er nedarvet i våre gener, nemlig den positive egoismen. Den som gjennom generasjoners erfaringskunnskap sier at det er lurt å hjelpe et menneske i nød, fordi en sjøl ønsker hjelp i en eventuell nødstilt situasjon.

Det er vel denne type egoisme som har formet «Den gyldne regel», den som vi finner i alle slags kulturer og religioner. Som en kristen mann kjenner Tybring-Gjedde garantert til den kristne varianten; «Du skal elske din neste som deg sjøl».

Det er naturlig å spørre hvor streng skal innvandringspolitikken være?

De som ikke er i nød, men som allikevel banker på vår dør, skal ikke slippes inn. Er det en rimelig grad av strenghet?

Men det er også grader av det å være i nød. Det kan være på grunn av sult, krig, seksuell legning, politisk tilhørighet, religiøs forfølgelse etc.

Heldigvis har Norge signert Flyktningkonvensjonen vedtatt av FN 28. juli 1951 hvor det går klart fram hvem som har krav på flyktningstatus. Allikevel avviser Norge flere tusen mennesker som er på flukt fra krig, men som ikke har papirene i orden. 

De vil bare ikke dø. Blant dem Saida: «Det siste jeg så var mannen min og vår yngste datter skutt og drept, liggende i ruinene til hjemmet vårt». 

Det er fristende å spørre hvilken diagnose bærer hun på, og hvor strengt skal hun behandles?

Det er heller ikke enkelt å forvalte rettferdigheten. 

Definisjonen av rettferd ble diskutert allerede av oldtidens greske filosofer, en diskusjon som pågår den dag i dag. Men noen retningslinjer skiller seg ut med begreper som solidaritet og likeverd, begreper som er forankret i den politisk/faglige venstresiden i det politiske landskap. Siden T-G tilhører den diametralt motsatte siden vil det være mer naturlig for han å la seg inspirere av «Den guddommelige kardinaldyden» som sier at rettferdigheten må hvile på tro, håp og kjærlighet. Rettferdighet skal med andre ord sikre at mennesker behandles humant og i overensstemmelse med moralske prinsipper.

Teori og praksis er to forskjellige ting, heter det. Når T-G og hans regjering tvinger unger til å returnere tilbake til sitt krigsherjede land, unger som er integrert i Norge og som ikke lenger kjenner sitt opprinnelsesland, så kaller «folk flest» en slik avgjørelse for urettferdig, rå og brutal. Og det til tross for Tybring-Gjeddes påstand om at de vil hjelpe flest mulige mennesker i nød. Flest mulig bestemmes jo av landets politiske styre og dets ressurser, der Norge som verdens rikeste ligger best an, men. Men på tross av det vil Tybring-Gjedde ikke åpne døra og ønske de nødstilte velkommen hjem til oss! 
Hvorfor det?