Tilværelsens uutholdelige letthet?



Hvis jeg ikke husker helt feil er Tilværelsens uutholdelige letthet en boktittel med Milan Kundera som forfatter. Jeg har hverken lest boka eller sett filmen med samme tittel. Men den renner meg i hu nå i ferien. Vel, som pensjonist fra Norge har jeg jo ferie hele tiden. Den norske stat underholder meg med et månedlig beløp som er mer enn tilstrekkelig. Det rekker både til mat og bolig, klær og bil, underholdning og ferie. Jeg sender en takknemlig tanke til foreldre og besteforeldre. Heldigvis har jeg lært meg deres adresse i det politiske landskapet...

 

Og med ferie mener jeg ikke bare fravær av arbeid, nei tvertimot. Ferie i dag betyr jo aktivitet i form av reisevirksomhet. Ikke bare rundt i eget fylke eller eget land, heller ikke så mye til Sverige slik som i gamle dager. Jeg husker jo som guttunge ei jente i gata skrøyt av at hun hadde vært i utlandet, ja nettopp i Sverige.

Nei, i dag reiser vi lenger, og enda lenger, ja over hele planeten forstås. Vi nordmenn er så langt fra alene om det. Alle gjør det i dag, det vil si de rike i de rike landa gjør det. Sånne som meg. 

 

Således flyter jeg i det ramsalte havet sammen med flere nasjoner, de fleste er tyskere og nyrike russere. De mangler i alle fall ikke mat. Sånt vises jo når de tar horisontalen på rygg. 

Hvordan da? Jo, når navlen er det høyeste punktet, mye høyere enn nesetippen, da lever de/vi godt, godt nok og mer enn det. Og navleøyet på toppen av belgen stirrer skyldbetinget ut i verdensrommet og sender kanskje en tanke til alle på denne planeten som har problemer med å finne sin egen navle. Eller?

 

Neida, jeg mener ikke å moralisere. For det er noen år siden jeg sjøl tilhørte arten strandløve med sex appeal... Eller kanskje det bare er noe jeg innbiller meg, nå som hukommelsen svekkes i takt med magemusklene? Men jeg kjemper i alle fall for å beholde nesetippen som det høyeste punktet når horisontalen inntas. Men det er ikke lett, ikke når tilværelsen er nesten uutholdelig lett...

Jo, selvsagt holder vi ut så godt vi kan. Og det til tross for at vi spiser oss mette hver dag, til tross for penger på bok og til tross for veldresserte barn og barnebarn. Til og med bilen starter hver gang.

 

Noen ganger kan tilværelsen bli noe kjedelig, om ikke uutholdelig. Særlig når det samme gjentar seg slik som dag følger natt. Når journalister selger sjela si som sladrehanker med overskrifter mesterlig utformet for omsetning og profitt.

Når Putins fredsplan for Ukraina blir avvist av statsminister Solberg som løgn, og Cameron sammenligner Putin med Hitler.

Når den godeste Obama synes at alle i hele verden burde oppføre seg slik de gjør i Det hvite hus, ja bortsett fra muslimske terrorister selvsagt. Det er viktig med fiender, uten dem har man jo ingen å skylde på, for ikke å snakke om å skyte på...

 

Vi står han av, som de sier nordpå. 

Men det krever en sterk rygg. 

En sterk rygg for å bære gode dager...