Om Warszawa, bevissthet og unnfangelse...

... og mye mer, for det er nok av ting å tenke på... Det går an å ha to tanker i hodet samtidig heter det så beskjedent, ja for det går da an å ha langt flere?

Okei, jeg for min del har silt ut tre tanker som skal fylle denne bloggen...

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive bare om klimaet i Warszawa under den store internasjonale klimakonferansen der nesten 200 land var samlet. Som kjent var det et kjølig og tørt klima under konferansen, ingen nye fruktbare avtaler ble dyrket fram i Polens hovedstad. Som kjent sier jeg, mediene var jo svært så beskjedne i dekningen av en konferanse som handlet om «menneskehetens største utfordring». Man skulle lete lenge for å finne en liten spalte fra klimatoppmøtet, gjemt blant prolapsen til Mette Marit, Carlsens VM seier, fotball reportasjer og alle de sedvanlige sosialpornografiske overskrifter. Det er jo det som selger, det er jo det vi kjøper. Så det.

 

Men hva med bevissthet? Ja, denne egenskapen som gjør at jeg vet om meg sjøl. Jeg vet at jeg er et levende individ som samhandler med annet liv på en planet i et univers. Med mine sanser tar jeg imot inntrykk fra omgivelsene og bearbeider dem slik at min bevissthet endrer seg over tid. Forskerne har ennå ikke maktet å ta rede på hvordan bevisstheten fungerer i vår hjerne, eller kanskje i hele kroppen vår, i alle våre celler? Så det er fortsatt fullt lovlig å plassere bevisstheten i et eget «rom» som vi kaller Sjelen. Sjelen overlever kjødet som det heter og eksisterer i sin åndeverden kanskje til evig tid...

Mange forskere innen kvantefysikken stiller seg et begrunnet spørsmål; er bevisstheten inne i mitt hode, eller er mitt hode i bevisstheten? Begrunnelsen ligger i det faktum at to tvilling fotoner påvirker hverandre til tross for at de er adskilt over store avstander. Det leder tanken hen på at bevisstheten er en kosmisk dimensjon, en naturkraft i universet, en kraft som vi kan bli til del, mer eller mindre. Dette er spennende! Ideen til neste blogg er nok allerede født...:).

 

Men så var det unnfangelsen... Min forrige blogg resulterte i en del epost der de fleste var noe irritert over min påstand om livets lotteri. - På seg selv kjenner man andre, var det en som skrev og oppfordret meg til bekjenne min egen unnfangelse. Hvilket jeg herved skal gjøre i forvissning om at min mor ikke har hverken pc eller Internett tilgang...

For mange år siden, etter noen glass rødvin, innrømmet min mor motvillig at jeg ble unnfanget i en blomstereng. Ikke i hvilken som helst blomstereng, nei det var den som lå øverst oppe i byåsen, og det var heller ikke på en hvilken som helst dag. Det var nemlig den dagen da hele Norge feiret sin nyvunne frihet etter fem år under tysk okkupasjon, det var på fredsdagen 8. mai 1945.

Min mors far likte imidlertid dårlig at hans atten år gamle datter var blitt gravid og alt for ung til å bli mor. Derfor bekostet han to illegale abort forsøk utført av tvilsomme leger i tigerstaden.

Men jeg klamret meg fast i min mors mage, og her er jeg.., og lever i beste velgående, et resultat av rein og skjær flaks! Men selvsagt har jeg blitt noe spesiell, spesielt fredelig mener jeg...:).