Unnskyld, har du en slant til meg?

Han sitter på ei isoporplate i sine loslitte klær med ei utstrakt hand og et stivnet smil på leppene.  Med bedende øyne tigger han penger.

Han har plassert seg strategisk, utenfor supermarkedet. En jevn strøm av kunder haster ut til bilene sine med bæreposer bugnende av mat og drikke. 
Alle ser han, men de aller fleste overser tiggeren.  

Det er Romanifolket som tigger. Folket som opprinnelig kom fra India, kjent som tatere og sigøynere, blir jaget fra land til land. Og det til tross for en fargerik og mangfoldig kultur med musikk, litteratur og teater. Eksempelvis spansk flamenco, vår egen sigøyner og musiker Raja, og tateren Åge Alexandersen.

Romanifolkets historie vitner om en endeløs forfølgelse. I 1940, i nazi Tyskland, ble 400 barn av Romanifolket brukt som prøvekaniner for dødsgassen Zyklon-B.  1,5 millioner av det samme folket ble senere drept med samme gassen i nazistenes gasskamre.

Allerede i 1924 mistet sigøynerne retten til norsk pass. I 1927 ble de utestengt fra riket. Noen av de norske sigøynerne flyktet fra forfølgelsene på kontinentet, og ville rømme hjem til Norge. De ble nektet adgang. Nasjonal Samling planla en total utryddelse av samtlige tatere og sigøynerne som fortsatt befant seg her i landet. Det var i 1943, samme året som krigslykken snudde for tyskerne og planene ble forpurret.

Høyres landsmøte vedtok å forby tigging, de er tydeligvis ikke alene om det. De vil ikke se dem, tiggerne! Gir tiggerne oss dårlig samvittighet? De vitner jo nådeløst om den grelle kontrasten mellom fattig og rik, mellom overflod og nød. Er da løsningen å renovere dem bort? Hva vi da skal gjøre med dem, har visst hverken Høyres landsmøte eller andre noe godt svar på.

Dessuten bør vi få en tydeligere definisjon av det å tigge.

Hva med han som illuderer statue i sølvfarget dress med inntektshatten sin på fortauet, han som både barn og voksne synes er fornøyelig, er han tigger eller underholdningsartist?                                                         Enn han som spiller trekkspill, hvor mange melodier må han kunne fremføre for å bli titulert som musiker eller tigger?

Jeg la merke til henne på tur inn til Vinmonopolet. Ei aldrende kone med rødt skaut på hodet. Heldigvis var hun godt kledd der hun satt med ryggen mot Polets murvegg. Nordavinden var sur og kald, som vanlig.

Åssen har de det, tenkte jeg, tiggerne. Kan de for eksempel le? Dersom de kan det, har de det kanskje ikke så verst? Jeg la en plan, og gikk bort til tiggerkona med en kartong rødvin i den ene handa og visakortet i den andre.

Hello, do you take card?, spurte jeg. Kona så først noe engstelig opp på meg, men så brast ansiktet i en befriende latter og blottet en ikke helt feilfri tanngard...

Jeg doblet innsatsen den dagen og slapp tjue kroner ned i kruset som plaster på fleipen. Hun klemte handa mi og hvisket God bless you.

Okei, greit, tenkte jeg, og hastet videre med en lun varme i brøstet.