Ikke så lett å forstå...

... å forstå politikere, mener jeg, hverken nasjonalt eller globalt. Jeg synes de ofte sier en ting, men gjør noe helt annet. Kanskje det er «det muliges kunst», slik politikken blir definert, som gjør at hensikten bak den politiske beslutningen er godt gjemt? Liksom en dyktig sjakkspiller gjør et trekk som viser seg taktisk klokt først flere trekk senere?

Norge går en vanskeligere økonomisk tid i møte, sier regjeringa, med en betraktelig økning i arbeidsledigheten. Derfor gikk regjeringspartiene til valg på reduserte skatter og avgifter, vekstfremmende skattelettelser blir det kalt. 25.800 skatteytere med inntekt over 2 millioner skal dele en milliard i skattelette, i gjennomsnitt 39.000 kroner på hver. Den millionen med lavest årsinntekt får ingenting! Er det vekstfremmende? Det øker jo bare inntektsforskjellene mellom folk. Kunne ikke Fremskrittspartiet og Høyre ha sagt det rett ut; «... ja, vi vil øke klasseforskjellene i samfunnet!».
 

Og hvorfor sa de ikke at trygdeavgiften og avgiftene på diesel, tobakk og alkohol må økes for å kompensere for fjerning av arveavgiften? Man trenger ikke være matematiker for å forstå at det er igjen de rikeste som tjener på null arveavgift.

Hvorfor sier ikke regjeringa det rett ut; «... ja, vi vil at de rike skal bli rikere, vi vil stanse sosial utjevning!» Det er heller ikke så lett å skjønne at økt oljeproduksjon og flere mål dyrkbar mark under svart asfalt er så «vekstfremmende» i forhold til klimaforliket, særlig ikke med reduserte bilavgifter i tillegg. Men klimaforlik og klimakrise skal ikke legge noen demper på den politiske kampen for økt forbruk og høyere BNP. Men det sier jo ikke regjeringa høyt; «... vi gir blaffen i hele klimakrisa, vi må prioritere økonomisk vekst!»  
 

Det hadde jo også vært artig om Norges utenriksminister hadde talt EU og USA midt imot og erklært folkeavstemninga på Krim for høyverdig demokrati. 

Brende er jo så begeistret for Sveits der folkeavstemninger holdes når viktige spørsmål skal avgjøres. Krim tilhørte Russland inntil 1954 da Sovjetunionens leder, Nikita Khrusjtsjov «lånte bort» halvøya til Ukraina. Han var jo sjøl ukrainer... Ikke rart størsteparten av befolkninga er russere som nå vil at Krim igjen skal tilhøre Russland. Er ikke det ganske naturlig, rett og riktig?
 

Men hvorfor er EU motstander av det? Har det noe med NATO å gjøre? Dersom Ukraina ble medlem i EU, med full suverenitet over Krim halvøya, ville sannsynligvis NATO etablere militærbaser der, på dørstokken til Russland. Kanskje Russland ikke likte det noe særlig?

At USA blander seg inn og kritiserer Russland for brudd på folkeretten er jo direkte fornøyelig og vekker en god latter. For har den krigsmaskinen noensinne stilt spørsmål om folkerett når de invaderte andre land, være seg Korea eller Vietnam, Irak eller Afghanistan?
 

Ble folkeretten lagt til grunn når Norge deltok i bombinga av Libya eller i militære operasjoner over flere år i Afghanistan?

Nei, det er sannelig ikke lett å orientere seg i det politiske landskap når politikerne taler med to tunger, og enda verre blir det når de taler i tunger...