Apropos 8. mars.

I beskrivelsen av kvinnekjønnets historie støter vi ofte på uttrykk som «kvinner fikk», alternativt «kvinner fikk ikke». De som ga måtte nødvendigvis være menn. 

Det patriarkalske, mannsdominerte samfunn ble etablert parallelt med den monoteistiske religion der guden var mann, Herren sjøl. Overgangen fra en nomade tilværelse til jordbruk tvang fram nye lover i forhold til eiendomsbesittelse av jord, husdyr og «det annet kjønn».

Og hvorfor ikke bruke den allmektige Gud som lovgiver? Han som allerede gjennom skapelsen hadde bestemt forholdet mellom mann og kvinne? Som kjent tok Herren et ribbein fra mannen og av det skapte han manninen, ho Eva. Dette fordømte ribbeinet skulle 

forsegle kvinnens skjebne som mannens underdanige, som sin fars og sin manns eiendom.

 

For å rydde enhver tvil av veien måtte Herren tilkalle Moses og gi han lovverket i klartekst, kjent som De ti bud. 

I det tiende budet blir kvinnen stilt i samme bås som din nestes eiendom, hans slaver, hans okse eller noe annet som hører din neste til. 

For sikkerhets skyld gjorde Paulus senere oppmerksom på at kvinnen skal tie i forsamlingen (1 Kor 14,34-35).

 

Da er det vel ikke så rart at vår Grunnlov av 1814 ga kvinner ingenting. De skulle fortsatt være umyndige på lik linje med barn og prisgitt mannen som hans berettigede eiendom. 

Men de var verdifulle som billig arbeidskraft i fabrikkene og som hushjelper i byene. Det skulle gå over femti år før kvinnene fikk samfunnsmessig myndighet, men uten stemmerett. Stemmeretten ble gitt til de 40 prosent av menn over 25 år som var bønder og embetsmenn eller som tilhørte det rike byborgerskap.

Stemmerett fikk kvinner først i 1913, 99 år etter at Norges Grunnlov ble forfattet! Fra samme år startet kampen for selvbestemt abort, hvilket ble en realitet først i 1978, 65 år senere. 

Loven om selvbestemt abort innen utgangen av 12. svangerskapsuke er igjen oppe til diskusjon på grunn av regjeringas forslag til legers reservasjonsrett. En slik uthuling av abortloven blir ganske sikkert reflektert i paroler under demonstrasjonstoget 8. mars.

 

Er kvinnekampen over? Har ikke kvinner oppnådd tilstrekkelig grad av likestilling? 

Svaret er nok nei og langt i fra! Men her i Vesten vender kampen seg fra politiske og økonomiske rettigheter til kampen om å bli akseptert som likeverdige mennesker. 

Målet må være at begge kjønn skal respektere hverandre som likeverdige subjekter og bli beskyttet av den universelle loven om menneskerettigheter. 

Og man trenger ikke gå til de muslimske land for å utøve søstersolidaritet mot en grell undertrykkelse av kvinner med tilhørende vold... 

Den ferske undersøkelsen fra EU, for eksempel, viser at en tredel av alle kvinner i Europa har vært utsatt for fysiske eller seksuelle overgrep, og 5 prosent har blitt voldtatt. Det dreier seg altså om millioner av kvinner som lever i angst og fornedrelse.

Nå må menn på banen og ta et oppgjør med den brutale, primitive adferd som rår hos eget kjønn. 

Gjør det gjerne i 8. mars toget under parolen:

«Avsky for menn som utøver vold mot kvinner – solidaritet med våre kjærester, koner, mødre og døtre!»