Når kommer ungdomsopprøret?

1968 er året som vil bli forbundet med ungdommens opprør mot det etablerte samfunn, dets maktstrukturer, normer og verdier. Det var studentene i Paris som startet det hele med erklært kamp mot overflodssamfunnet, mot unødvendig ressursbruk og miljøforringelse, men for utvidet demokrati og kvinnefrigjøring.

Kampen mot imperialismen generelt, og USAs militære hegemoni spesielt, utløste demonstrasjoner over hele Europa og USA. Undertegnede ble også farget av opprøret og fikk den ære å kaste stein på den amerikanske ambassade i protest mot supermaktas teppebombing av et lite vietnamesisk folk i sørøst Asia. (har aldri angret...)

 

Siden dengang har verden opplevd mange kriger, de fleste med USA som hærfører. Norge har også deltatt med sine dyktige soldater og piloter både i Libya og i Afghanistan. Hvor mange sivile de har likvidert er ukjent.

Det har heller ikke vært mangel på kriser være seg sult-, olje- eller miljøkriser. Vi er fortsatt skadelidende etter finanskrisa og er midt inne i en akselererende klimakrise. Men det er visstnok ikke tilstrekkelig for å tenne et bredt engasjement hos de unge i samfunnet.

 

Når ungdommen ikke kjenner solidaritet til seg sjøl og sin egen framtid, ja da er situasjonen kritisk. Eller er ikke klimakrisa et godt nok grunnlag for å mobilisere et ungdomsopprør? Norges Forskningsråd har følgende kriseforståelse:

Både globalt og nasjonalt vil samfunn så vel som dyre- og planteliv påvirkes av at temperaturen stiger, vind- og nedbørsmønstrene endres, havet stiger og hyppigheten og intensiteten av ekstremværhendelser øker. Flom, skred, ras, erosjon, tørke og skogbrann, og tinende permafrost, breer og havis er blant effektene. Samfunn og næringer må omstilles for å møte utfordringene og utnytte mulighetene som endringene vil gi. Utfordringene går på tvers av landegrenser, og er så store at landene hver for seg ikke har mulighet til å håndtere dem. Norge har både ansvar og mulighet for å gi et betydelig bidrag til det globale.

 

All erfaring viser at etablerte politiske partier med tilhørende regjeringer makter ikke å foreta de nødvendige samfunnsendringer. Deres oppgave er å hegne om det bestående, og ender opp med bare tomt prat. Det er kun en mobilisering i bånn, bestående av både miljøorganisasjoner og fagbevegelse sammen med et massivt ungdomsopprør, som gjør det mulig å imøtegå ei global klimakrise.

 

Men hvordan har en hel ungdomsgenerasjon med få, knapt hørbare unntak, kunnet bli så til de grader samfunnsmessig apatisk i forhold til sin egen framtid? Potensielt kunnskapsrike og handlingskraftige unge mennesker utgjør rundt 35 prosent av landets befolkning, nesten to millioner!

De cruiser rundt på første klasse på et luksuriøst skip vel vitende? om at offiserene på brua seiler skuta inn i urent farvann.

Skal de snart våkne opp og gjøre mytteri, overta kommandoen og stikke ut en ny kurs, en kurs med framtida i sikte?