Kun to ledige seter!

... sa dama i luka, på thai. Det rekker det sa jeg, på norsk. Det rekker for et slitent tospann, ei ho og en hann. Ja, man blir jo sliten av å reise. For vi har sittet mange timer i buss de siste ti dagene. På besøk hos venner øst i Thailand, på grensa til Cambodia. På besøk hos familie nord i Thailand, på grensa til Laos. Vekslet mellom ekspressbusser, lokalbusser, scootertaxi og tuc tuc. Det er mange utgaver av den siste, men den jeg fikk kjøre et par runder med, den er noe av det peneste jeg har sett. Så var jeg da også like stolt som en vinner av et VM rally! Det barnlige i seg skal man ta vare på, da kan man bli gammel...

Det er kanskje det min yngre kone tenker på når hun foreslår at vi kjøper tuc tuc og starter opp med taxi i Bangkok!                   Herregud!                 Jeg for min del vil vente til etter gjenfødelsen. Så skal jeg vurdere forslaget.

Vi blir tatt i mot med glede og omsorg. Thaiene er helt utrolig vennlige og gjestfrie. Og når de på toppen av det hele tolker livet som eneste stor fest, ja da sitter du ikke bort i et hjørne og nipper til colaen din. Da tenker du heller ikke på når du skal få tatt skjønnhetssøvnen din. Da er du selvsagt med og smaker på alle de fremmede retter som settes fram, unntatt de du har brent deg på... ja, det er faktisk noen som setter fyr på den sarte norske gane. 
Noe som er like morsomt som en gammel stumfilm. Jeg tenker på de rare grimasene. 
Og så skal det selvsagt skåles. Whisky i små beger er populært. De som skylles ned med kald pils, på maskulint vis... Damene er selvsagt mer siviliserte og foretrekker drinker med whisky, soda water og isbiter - ikke så sterke.

De to ledige setene var helt bakerst. Sampan sitt nest bakerst, og mitt på den andre siden av midtgangen, helt bakerst. Ved siden av en gammel munk, i alle fall eldre enn meg. Det vet du når du hilser. Jeg la håndflatene mot hverandre, slik vi hilser her, og løftet dem mot panna. Da viser du ærbødighet og respekt. Munken løftet ikke sine så høyt, ergo var jeg den yngste av oss to. Men det gled et hemmelighetsfullt smil over den gamles ansikt.

Vi eide bare noen få ord, sammen. Så den verbale kommunikasjonen var tilsvarende mellom to østers. Men han la sin hand over min på mitt kne. Slik satt vi lenge og bare kjente etter. Kjente at vi var som gamle venner, som om han visste at jeg kom.

Etter en stund tok han sin amulett og hang den rundt min hals. En veldig gammel amulett med en Buddha figur på den ene siden og en forslitt inskripsjon på den andre. Jeg ville protestere. I stedet knyttet han et band rundt livet mitt. Et band med gullfargede tråder, tvunnet sammen i et innviklet mønster som lar deg forstå at det er ikke gjort på en dag. 

Amuletten på mitt bryst skal bidra til min lykke. Bandet rundt mitt liv skal beskytte nettopp det, livet mitt.

Jeg ville gi han penger, som vanlig må jeg da henvende meg til kona. Jeg fikk hundre Baht – tjue kroner! Jeg ville jo gi han tusen! Til slutt fikk jeg forhandlet fram ett hundre og førti. Du skal ikke gi for lite, da er du smålig. Men gir du for mye, da har du ingen respekt for deres valuta. Da kaster du pengene etter dem! Ho Sampan vet jo det, ho er jo herfra.

Den gamle munken tok meg i handa og takket, på vesterlandsk vis.

Jeg dekket meg til med solbriller for å skjule tårene som presset på.