Det er lov å lure litt...



I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden... Bibelens beretning om skapelsen ble fortalt som sann kunnskap i generasjoner. At den fant sted for ca. seks tusen år siden skaper en del hodebry for dagens teologer. Vi vet jo i dag at mennesket i sin nåværende utgave er over hundre tusen år gammelt. Så hvordan kan man fortsatt tro på skapelsen med all vår viten basert på fossiler og historiegransking? Jo, teologene foreslår et kompromiss med evolusjonsteorien, nemlig at Gud sørget for en mutasjon.

En mann, altså Adam, ble født med en atskillig tykkere hjernebark hvilket førte til en religiøs legning med moral og samvittighet, samt en sjel som gjorde det mulig å kjenne sin Gud. At Gud skapte ei manninne av Adams ribbein er ikke lenger noe man snakker høyt om, selv ikke i kristne miljøer. Likestillingen har kneblet den historien...

 

Det er interessant hvordan ny kunnskap endrer oppfatningen av oss sjøl, av Gud og skapelsen. Vi har kastet vrak på Bibelens skapelsesberetning, men har ikke dermed vraket Skaperen. At vi mennesker er religiøse i den forstand at vi kan tenke oss en Gud, og at vi evner å forholde oss til troen på en Gud, er jo et faktum. Så teorien om det muterte menneske for seks tusen år siden, er kanskje ikke så dumt?

Men det er vel bred enighet om at selve universet ble dannet for nesten fjorten milliarder år siden, ved det såkalte Big Bang.

I dag er det mulig å pulverisere atomkjerner slik at vi kan undersøke dette Store Smellet, slik det gjøres med verdens største maskin i CERN i Sveits. Man skulle kanskje tro at jo mer man forsker, jo større kunnskap og innsikt, jo mindre blir Gud, for til slutt å forsvinne helt.

Men slik er det ikke. Tvertimot. Forskerne blir ofte så forbløffet over hvor riktig alle de små delene er satt sammen, og det til riktig tid, at det kan synes som det står en skapende intelligens bak. Sjansen for at vårt univers skulle oppstå var nemlig helt mikroskopisk!

En naturlov sier at like ladninger frastøter hverandre. Det har vel alle erfart som har prøvd å sette inntil hverandre to like magnetpoler. Men atomkjernen rommer jo mange like positive ladninger, nemlig protoner. Det skulle egentlig være helt umulig å danne atomer med flere protoner tett sammenpakket i kjernen. Men det lar seg gjøre takket være en annen kraft som overvinner protonenes frastøtende krefter. «Den sterke kjernekraften» er milliarder ganger sterkere enn tyngdekraften. Uten den intet atom. Snakk om griseflaks. Eller?

 

Vi vet også at det finnes seks kvarker, tre par. Men det er bare ett par som er nødvendig for å danne protoner og nøytroner i en atomkjerne. Setter man så til noen negative elektroner rundt kjernen, ja så vips er atomet «funnet opp», og derved hele vårt synlige univers – og deg og meg.

Men hva med de andre kvarkene og partiklene, hva skaper de mon tro?

 

Så det er vel ikke så rart at forskere også lurer på om en allmektig skaper står bak det hele, eller om den allmektige også ble skapt som et resultat av det Store Smellet. Ja, hva kom først, høna eller egget?

For derom strides fortsatt de lærde...