Det er jo noen episoder i livet som aldri blir slettet
av hukommelsen, uansett hvilken mappe de blir puttet i. Den som er merket "Fortrengning" er jo ikke til å stole på. En liten påminnelse og ut velter alt det pinlige materiale. Mappa "Slettet" er heller ikke sikker siden innholdet bare er lagt i "Papirkurven", der hvor alt kan gjenopprettes.
Først når
"Papirkurven" er tømt, er det forsvarlig å puste lettet ut. Eller?
Men den episoden jeg skal berette her, den
ligger trygt bevart i mappa «Glemmer aldri».
Det spesielle med slike hendelser er impulsen, det vil
si den korte avstanden mellom tanke og handling. Og er
opplevelsen krydret med sterke følelser i tillegg, ja da går den i alle fall rett i "Glemmer aldri" mappa.
Bakgrunnen for denne uvanlige adferd som jeg herved skal tilstå var Marokko på kryss og
tvers, alene med bobilen. Etter en lang og risikofylt kjøretur over Atlasfjella var det godt å kunne parkere bak den store minareten i Marrakesh. Å reise over lang tid, kun i sitt eget selskap, gjør
noe med psyken. Jeg fikk vel ekstra behov for menneskelig kontakt.
Det ville antagelig psykologen min ha forklart, dersom jeg hadde hatt
en...
På en fortauscafé med et glass mint te satt jeg og
betraktet alle de fargerike menneskene på det store torget foran souken. De fleste
var kledd i den typisk arabiske djeballa, og kvinnene var
ekstra tildekket, slik det seg hør og bør i et muslimsk land.
Jeg var som en fremmed fugl her oppe i høylandet i
Marokko på vinterstid. Forskjellig utseende, religion og bekledning,
javel. Men allikevel er vi så like, tenkte jeg, her vi lever
samtidig på denne planeten i dette brøkdelen av ett sekund som kalles livet vårt.
Alle disse menneskene er jo også på en måte mine søstre og
brødre, mine mødre og fedre, bare i en litt anderledes setting. For vi
tilhører jo alle storfamilien, menneskeheten. Og ganske sikkert har vi et
minste felles multiplum, tenkte jeg, på tvers av kulturforskjeller. Tanken var tenkt, og handlingen skulle fullbyrdes til min egen forskrekkelse:
- Jeg reiste meg fra stolen og gikk rett bort til den
store politimannen i blå uniform. Kjempen av en politimann så
på meg med et vaktsomt og mistenkelig blikk.
Jeg klappet meg sjøl på kinnet og pekte samtidig på
hans. På verdensspråket betyr jo det at jeg vil ha en klem. Sakte
løftet han hånden fra pistolskjeftet og kom mot meg. Ansiktet lyste
opp i et smil og med kraftige armer løftet han meg klar av bakken og
opp. Da ansiktet mitt var i posisjon, det vil si på høyde med
hans, fikk jeg det, kulturforskjellen altså. Han ga meg nemlig et
kyss på hvert mitt kinn for deretter å sette meg varsomt ned. Mens
han lo hjertelig pekte han på stolen jeg hadde forlatt. På
stolryggen hang bagen min med pass, penger og kamera. Med et puff i
ryggen var jeg på vei tilbake mens jeg diskret tørket tåren vekk
fra øyekroken.
Dette spesielle stuntet hadde jo folk lagt merke til, og
de klappet. Kelneren kom flirende med glass og varm mint te i
kanne på fat, gratis. Plutselig var jeg folkehelt og kjendis på
samme tid...
Politimannen ruslet videre. Jeg derimot ble sittende
lenge på caféen, og følte meg slettes ikke alene i denne verden...
