Steinaldermennesket lever!

Den lengste perioden i menneskets historie kalles steinalderen. Menneskene levde i små flokker, vanligvis som nomader. Flokken hadde selvsagt egne lover og regler

som vokste fram gjennom prøving og feiling, gjennom hva som lønte seg i kampen for tilværelsen og det gode liv. 

Det er jo slik at alle former for liv setter sitt eget høyest. Noen livsformer klarer seg i naturen alene mens andre overlever gjennom kollektivt samarbeid. Vi mennesker overlever ikke som enkeltindivider, vi er helt avhengig av flokken.

Flokkens jegere delte sitt bytte med de andre. Den som oppdaget steder rikt på bær og nøtter, eller elver med godt fiske, informerte selvsagt flokken om det.

Tilsvarende var det lurt å hjelpe andre som har skadet seg eller blitt syke.

Flokkens overlevelse var en forutsetning for å sikre livet til den enkelte. Gjensidighetsprinsippet, Den gyldne regel, er nok menneskehetens grunnlov:

Gjør mot andre, det du vil at andre skal gjøre mot deg!

I små oversiktlige flokker kjenner alle hverandres ferdigheter. Det er derfor lite lurt å ta livet av noen som kan føre til tap av verdifull kunnskap.

Du skal ikke slå i hjel er nok et steingammelt bud.

Steinalderen strekker seg over en periode på to millioner år. Steinaldermennesket sitter i våre gener. Vi var, vi er og vil forbli et flokkdyr med et ego som har formet vår humanisme, betegnet med hedersord som solidaritet og nestekjærlighet.

For ti tusen år siden begynte mennesket å dyrke planter og temme ville dyr for å samle dem på en plass. Jordbruket ga en sikker og god avling som skapte stor rikdom. Soldaten ble funnet opp for å beskytte den private eiendomsrett eller for å tilrane seg mer jord. 

De gamle naturguder ble vraket til fordel for en overnaturlig.

Den nye Gud tok godt vare på eiendomsretten både til jord, kvinner og dyr med lover som:

- Du skal ikke stjele, Du skal ikke begjære din nestes eiendom, Du skal ikke begjære din nestes hustru eller hans arbeidsfolk eller hans ...

Den private eiendomsretten dreide egoet fra kollektiv til individuell tenkning, fra solidaritet med flokken til personlig berikelse. Havesyke og grådighet ble menneskets nye kjennetegn.

Føydalsamfunnet vokste fram med sine godseiere og sin adel. De jordløse ble holdt i sjakk godt hjulpet av ei mektig kjerke som truet med inkvisisjon, med helveteslære og heksebrenning.

Kolonialisering og industrialisering gjorde føydalismen til historie. Baroner og grever ble utkonkurrert av rike handelsmenn og fabrikkeiere. 

Kapitalismen etablerte en ny klassekamp, kampen mellom kapitaleiere og arbeidsfolk.

Vår tids adel tituleres med finansfyrste og milliardær, og folket holdes ikke lenger i sjakk av kjerka, men med brød og sirkus.

Men steinaldermennesket lever fortsatt - og takk for det!