«Da de styrte landet» - Jagland og Willoch

Alle ved det runde bord i TV serien «Da vi styrte landet» nikker samstemt over påstanden om at det er personens verdier og holdninger som peker ut hvem som kan bli statsminister, uten at disse verdier og holdninger blir nærmere definert.

  

Metaforen «Det norske hus» som Jagland lanserte som statsminister i 1996 skulle vise seg å være dårlig fundamentert til tross for at bærebjelkene var «kultur» og «miljø».

Etter nederlaget på sitt 36,9 prosent ultimatum, som førte til hans avgang i -97, fortsatte Jagland som Arbeiderpartiets partileder med en privatiseringsiver som selv hans forgjenger, Gro Harlem Brundtland, ble imponert over.

Selskapet må delprivatiseres. Skjer ikke det, vil selskapet få alvorlige problemer i fremtiden, tordnet Jagland på et møte i Oslo Arbeidersamfunn oktober 2000.

Jaglands etterfølger, Kjell Magne Bondevik, sørget for å gjøre ord til handling og dermed ble Statoil privatisert. I dag opererer Statoil som et globalt imperialistisk selskap i 36 land hvor olje og gass pumpes opp med et enormt overskudd som pumpes inn i det norske oljefondet. Statens aksjer i Kreditkassen ble solgt og forsvant til Sverige. Norsk medisinaldepot ble solgt til Tyskland, to tredeler av aksjene i Arcus ble solgt til private, og 49 prosent av gruvebedriften Olivin gikk til USA. Det ble solgt aksjer for 4,3 milliarder i DnB slik at statens eierandel kom under 50 prosent.  Og flaggskipet Freia sjokolade...?

Nå skal det sies at Brundtland (AP), Jagland (AP) og Bondevik (Kr.F) hadde hatt en dyktig læremester i høyrehøvdingen Kåre Willoch som i sin statsministerperiode (1981-1986) ga fra seg store deler av regjeringas styringsmakt til private og til markedet. 

Høyres liberalistiske ideologi, en kopi av den amerikanske, skulle få fart på den norske økonomien gjennom en kraftig styrking av kjøpekraften. Frigivelsen av bankenes kreditter førte til en enorm utlånsvekst med tilsvarende høyt forbruk og skyhøye investeringer, samt en kraftig prisvekst på boliger og forbruksvarer. Særlig unge mennesker lånte penger uten dekning og kjøpte seg luksuriøse hus og biler. De ble kalt «japper», og mange skulle senere ende opp som gjeldsslaver med alle sine personlige tragedier. Under «Jappetiden» skjøt internasjonaliseringen av norsk økonomi fart ved at norske bedrifter flagget ut til land med lavere lønnskostnader, mens utenlandske bedrifter kjøpte seg opp i norsk næringsliv. Når seddelpressa går varm og finanskapitalen vokser langt over landets materielle verdier, fører det ubønnhørlig til økonomisk krise. Og det til tross for Kåre Willochs bevingede ord; Nu går alt så meget bedre!

Willoch-regjeringen sørget for at boblen brast i en omfattende gjelds- og bankkrise med tilhørende konkurser og en rekordhøy arbeidsledighet.

Høyres økonomiske systemskifte lot seg ikke oppheve eller reversere, og statens styringsmuligheter over økonomien var definitivt redusert og overført til selskapenes styrer og direktører. På den måten smuldrer demokratiet vårt gradvis opp.

En utvikling som bare skulle ekspandere i de kommende år, og det med Arbeiderpartiet ved roret...