En drosjetur til forskrekkelse...

Pasientreiser kan by på langturer i blant, slik denne gjorde. I løpet av to og en halv time er det mulig å dvele ved mange ting dersom passasjeren er pratelysten, og det var ho. 

Helt greit, vi var for eksempel enig i at det å ha en hund er en fin ting til tross for at det også har sine utfordringer i forhold til stell og pass. Ho sjøl hadde hatt mange hunder før i tiden, men nå hadde ho bare sju! 

Ho kunne også fortelle at det var blitt svært så populært å parre større hunder med pudler, slik at vi for eksempel fikk schäferpuddel, dalmatinerpuddel, retrieverpuddel. God forretning er det også, forsikret ho meg.

Plutselig spurte ho hvor mye jeg puttet i koppen til tiggerkona som satt utenfor inngangen til sykehuset. Jeg svarte som sant var at det var bare en tjuekroning. Ho stirret hardt på meg, nesten så det stakk i nakken. Det må du ikke gjøre!, utbrøt ho. De bare lurer deg, fikk jeg vite, de har fine biler og dyre telefoner.

Sjøl hadde ho sett en video på YouTube som var filmet i hemmelighet. Videoen viste ei tiggerkone som satt med to krykker ved siden av seg. Når ho reiste seg, hinket ho med krykkene bort til en stor kassebil hvor ho åpnet sidedøra og gikk inn. Etter ei lita stund ble bakdøra åpnet og ut kom kona i pen kjole uten krykker. Skjønner du hva jeg sier?, nesten ropte ho. Og det gjorde jeg.

Men for å forsvare meg sjøl litt sa jeg at tiggerkona var jo egentlig ganske smart, et forretningstalent med andre ord. Ho kunne ganske sikkert blitt salgssjef i et norsk firma med 1,2 millioner i årlig gasje sammen med en rekke frynsegoder.

Min passasjer i baksetet fortsetter å legge ut om hva ho mener om tiggere og om hvordan ho behandler dem. Jeg går mot tiggerkona og viser at jeg har neven full av penger, forklarer ho. Og når tiggeren løfter opp koppen med et strålende ansikt, putter jeg pengene tilbake i lomma mi og går videre. Det er så artig å se åssen de går fra glede til bitter skuffelse, ja noen blir jo sinna også, sier ho med en frydefull latter. Og jeg tviler ikke på det, men... Men jeg sier ingenting, må bare konsentrere meg om å holde drosja på veien.

Naturlig nok kom samtalen inn på sykdommer. Og som en del av helbredelsen hadde legen anbefalt sterkt om å stumpe røyken, og det skulle ho prøve. 

Røyker du mye da?, spurte jeg. Tre tyvepakker om dagen, svarte ho. Etter å ha spurt opp igjen tre ganger forsto jeg alvoret, seksti sigaretter om dagen! Jamen herregud, sa jeg, det må jo koste en formue, uten å vite eksakt hva en tjuepakning koster i butikken. Neida, det er ikke så veldig dyrt, kunne ho trøste meg, for dattera mi jobber ombord i ei ferge med taxfree og smugler sigaretter for under halve prisen. Så penger er ikke noe problem.

Penger er ikke noe problem, tenkte jeg. Og jeg tenkte at dersom ho hadde senket forbruket til to tjuepakninger og heller gitt den tredje pakka til tiggerkona, den til halve prisen, kanskje en femtilapp om dagen. 

Jeg klarte å holde meg og tok farvel med et smil, men var glad for at turen var slutt. Samtidig kom jeg på et uttrykk som en sjåførkollega bruker når han opplever en helsprø uforstand, det lyder slik: «... men i SKREKKENS navn...»!