En drosjetur til begeistring...

Noen ganger lurer jeg på hvordan drosjesjåførene fant fram i gamle dager uten GPS, og uten mobiltelefon, for eksempel som nå. GPS dama maser i ett sett, «sving venstre», «sving høyre», men jeg har jo ikke noe valg. Veien utover halvøya er smal og kronglete, så dersom jeg ikke svinger vil jeg havne langt inn i skauen eller langt ute i åker'n. Jeg trenger jo ikke å bli forklart akkurat det, men jaggu fant ho fram, helt ytterst der alle hyttene ligger.

Jeg blir bestandig lettet når jeg ser et menneske dukke opp med en bestemt gange mot drosja som tegn på at jeg heldigvis har funnet riktig adresse. Denne gangen en kraftig mann rundt de førti iført shorts og kortermet skjorte. Han valgte passasjersetet foran og utbrøt; hei, la meg komme meg vekk herfra, er sliten etter guttetur med gamle studiekamerater fra BI. Vi har diskutert i tre døgn, kunne han fortelle med et oppgitt smil.

Hva har dere diskutert da, spurte jeg nysgjerrig. Er det din bil, spurte han istedet. Nei, det er ikke det, jeg kjører bare taxi et par dager i uka som en dårlig betalt hobby, måtte jeg innrømme. Han flirte og sa at det var mange temaer de hadde diskutert som for eksempel definisjonen på en kapitalist. En kapitalist må nemlig eie et produksjonsmiddel, som for eksempel ei drosje, og i tillegg kjøpe arbeidskrafta til et annet menneske, som for eksempel deg. Drosjeeieren er altså ingen kapitalist når han kjører sjøl, men han er det nå som du kjører for han. Er du enig, spurte han? Og det var jeg jo, jeg er jo ikke helt grønn heller...

Siden han sjøl tilfredsstilte definisjonen på en kapitalist som eier av en liten bedrift med 9 ansatte, dreide samtalen seg om marked, konkurranse, kapital, lønninger etc.

Jeg forsto at de andre gutta på treffet var tydeligvis ikke enig med min passasjer. Ikke rart han var ivrig etter å overbevise meg om sitt syn på saken.

Du skjønner, doserte han, i dag har kapitalister et spesielt stort ansvar i forhold til miljø, klima og ressurser. Men siden vi er avhengig av å være konkurransedyktige i forhold til markedsandeler, må vi ha like vilkår. Da kan ikke jeg av ideelle årsaker endre mine produksjonsbetingelser til fordel for miljø og klima dersom det innebærer konkurs. 

Det forstår jeg også, og kom til å tenke på at EU vil forby produksjonen av artikler med engangsplast. Det sa jeg til han, og reaksjonen kom i form av høylydt latter. Helt nødvendig og veldig bra, utbrøt han, men herregud det er jo starten på planøkonomi, det som kapitalismen skyr som pesten. Planøkonomi er jo kommunistisk, konstaterte han, og fortsatte sin belæring. Du skjønner, folk flest vet ikke at vårt velferdssamfunn er tuftet på kommunistiske idealer, alt fra barnehager og grunnskole til trygde- og pensjonsordninger, fra helsevesen til eldreomsorg etc.

Nå har jeg vært på guttetur med kapitalister som sutrer og klager over lønnsutgiftene, fortsetter han, de forstår jo ikke at de ansattes lønninger tilsvarer folks kjøpekraft. Den som gjør det mulig å kjøpe kapitalistens produkter. 

Henry Ford forsto det; «Jeg betaler mine arbeidere så godt at de har råd til å kjøpe den bilen som de sjøl lager».

Turen kunne vart mye lenger for min del for jeg bryter gjerne sammen og tilstår at jeg digger kapitalister som har beholdt vett og forstand, de som ikke er plaget med at vettet renner ut like fort som pengene renner inn. Jeg trykket passasjerens hånd til farvel, han skjønte nok sikkert at sjåføren var både takknemlig og begeistret...