En drosjetur til forundring...

Det hele startet med at jeg stoppet foran fotgjengerfeltet og vinket til en sjåførkollega og kona hans - kledd i burka. De ler godt begge to når jeg erter dem med at han er ute og lufter teltet.., hvilket beviser at muslimer har humoristisk sans, de også! 

Men min godt voksne passasjer med pondus reagerte med avsky og utbrøt; hilser du på sånt pakk! Kona i baksetet nikket bifallende på hodet. Speilet kunne sladre om ei sterkt sminket dame i sekstiåra, med rødt hår, men uten slør, noe som kanskje hadde vært en fordel... Pakk, svarte jeg, pakk er kortformen for pakkis, det som folk fra Pakistan ble kalt før i tiden, men dette paret er fra Marokko...

Den eldre, velkledde norske nordmannen startet så en intens analyse av sånt pakk;  De overtar snart hele landet vårt – Europa kan du kalle Eurabia med moskeer på hvert gatehjørne - hvor de ligger og ber med baken i været - en eneste stor utklekkingsanstalt for terror og voldtekter – ikke gidder de å jobbe heller!

Kona i baksetet applauderte sin manns foredrag med «uff, uff, uff» og ristet på hodet med en imponerende frekvens, kanskje opp mot seksti i minuttet...

Jeg lot meg ikke provosere, men falt heller for fristelsen til å ta en spansk en. Ho som går i burka er søstera mi, sa jeg, ho er fra Marokko og heter Saida.

Jeg stoppet på rødt og kunne høre knappenåla som ikke falt. Kona brøt tausheten med et bjeff; hva!, ropte ho, hva sa du?

Ho er halvsøstra mi, forklarte jeg, og sendte samtidig en unnskyldende tanke til min avdøde far; faren min var sjømann og laget unger rundt omkring... Jeg klarte å holde meg alvorlig til tross for avsky grimasene som tegnet seg i ansiktet til det sjokkerte paret.

Dessuten er burkaen veldig praktisk, la jeg ut, den har for eksempel store innerlommer med plass til bønnebok, Koranen og et par håndgranater...

Om sommeren, fortsatte jeg belærende, når vær og temperatur tillater det, går de fleste muslimske kvinner helt splitter nakne under burkaen, det er veldig komfortabelt, og praktisk... Livsgnisten i øynene hans flammet opp, men sloknet dessverre like fort i samme stund som kona ga sin høylydte kremting.

Skal dere på ferie, frittet jeg ut, og fikk vite at de skulle på to ukers ferie til Agadir. Til Agadir, sa jeg ekte begeistret, der har jeg vært mye, jeg har bodd i Thagazout et par mil nord for Agadir, en liten fin fiskerlandsby. Dit må dere dra, anbefalte jeg, men... 
Men dere vet vel at Marokko er et muslimsk land, spurte jeg, med bønnerop fra minareter fem ganger om dagen, og det som verre er...

Vi vet det, svarte han, men siden det er godt og varmt der med god mat, valgte vi Apollo charter til Agadir som er billig med både fly og hotell.

Ok, sa jeg, men vær så snill og hilse til Said og Eunice i Thagazout fra meg, de er begge to trivelige muslimer, la jeg til med et ironisk smil.

Turen var over og paret forlot drosja ganske så forhastet. Det ble heller ikke noe tips denne gangen, ganske sikkert av naturlige årsaker... 

Men jeg måtte ta meg tid til å fordøye min undring, et eldre norsk par til forundring...