Joda, selvsagt har jeg hatt sommerjobb som jeg minnes med gru. Særlig den på Park hotell som ryddehjelp. Bankettsalen skulle ryddes klokka fire om morran for etterpå å tømme skyller og annet illeluktende avfall. Fluesvermene slo mot meg når lokket ble løftet av de store søppeldunkene. Rart forresten at jeg ikke ble total avholdsmann etter å ha opplevd medaljens bakside av de voksnes løsslupne festing i hotellets bankettsal. Vin og brennevin i glass og flasker, noen tomme, noen halvfulle, velta glass på bordene med duken gjennomtrukket av vin og stearin, fulle askebegre med sneiper både i og utenfor. Det luktet vondt! To baljer på hjul, så store som badekar, ble fylt opp og fraktet ned til kjøkkenet der litervis med vin og brennevin gikk i utslagsvasken. Det skortet ikke på drikkevarer når fiffen hadde fest på Park! Heldigvis var det bare helgejobb, kun lørdag og søndag.
Jeg har heller ikke så gode minner fra nattskiftet på Standard Telefon og Kabelfabrikk på Økern i Oslo. Det ble så innmari monotont og kjedelig. Jobben besto i å passe en maskin som kappet isolasjon i småbiter som ble tømt i en sekk. Når sekken var full skulle den knytes for og fraktes bort til et lager, mens ny sekk ble montert. Det ble tøft å holde seg våken ved fire, fem tiden om morgenen. En morra duppet jeg faktisk av, og våknet ved at golvet var dekket av små plastbiter i alle slags farger. Maskinen sovnet jo aldri! Jeg bodde hos tante og onkel, men siden de var på hytta i helger og i ferien ble jeg ofte alene og kunne gjøre som jeg sjøl hadde lyst til. Og det gjorde jeg, en ung tenåring i Oslo. Noe av det jeg gjorde har jeg aldri fortalt til mora mi...
Det var faktisk sommerjobben på Sande Paper Mill som skulle bestemme mitt yrkesvalg. Jeg avanserte fort fra å gå rundt med oljekanna i den store fabrikkhallen og smøre lagrene til de mange og store valsene som gradvis omformet den gulhvite tremassen til papir. Det ble nemlig mangel på operatører, og jeg ble spurt om å passe instrumentpanelet. Det minste avvik fra det normale i forhold til tetthet, hastighet, temperatur etc. ble notert i ei kjørebok. Og så kom de. De kom to, tre stykker i lyseblå frakk med hjelm på hodet, hver dag. Etter å ha tatt den daglige inspeksjonsrunden i fabrikkhallen, ble kjøreboka sjekket. Eksamensnerver var rene lykkerusen i forhold til da de alvorlige menn i lyseblå frakk sjekket kjøreboka på mitt skift. De studerte tegningene på det store bordet, de diskuterte seg i mellom, nikket og pekte og ga de nødvendige ordrer.
De kunne alt, de forsto alt som foregikk i den store fabrikkhallen der valsene gikk rundt natt og dag og produserte store ruller med papir som ble fraktet ombord i den polske lastebåten som lå ved kai. Ombord der var det også mulig å kjøpe billig vodka og sigaretter...
Jeg ville bli ingeniør! En dag skulle også jeg gå rundt med frakk og forstå alt. En dag skulle «de andre» se like mye respektfullt opp på meg som jeg gjorde på ingeniørene på fabrikkgolvet i Sande Paper Mill da de kom skridende i lyseblå frakk med hjelm på hodet.
