En kjønnsløs likestilling?

Mange år med paroler og demonstrasjoner, særlig på dager som 8. mars og 1. mai, førte endelig fram til Likestillingsloven, lov av 9. juni 1978. Kvinner og menn skal ha like muligheter i samfunnsliv, hjem og arbeid. At kvinner og menn skal ha lik lønn for arbeid av lik verdi ble allerede vedtatt i tariffavtalene i 1961...

Som kjent er det stor forskjell på teori og praksis. En lov i seg sjøl forandrer ingenting, mange harde basketak måtte til for å endre mannssamfunnets oppfatning av «det andre kjønn». Et viktig tiltak var innføring av kjønnskvotering. Både i næringslivets styrer og i offentlige organer skulle kvinner være representert med minst 40 prosent.

Da har vi vel full likestilling her i landet? Da er det vel like mange kvinner som menn i alle yrker og i alle offentlige verv? Nei, sier samtlige likestillingsministere, det er fortsatt lang vei å gå. Og det til tross for at over 60 prosent av studentene ved universiteter og høyskoler er kvinner, den norske regjeringa har den høyeste andel kvinner i hele verden. Allikevel har Norge et av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder i Europa. Menn velger realfag og det private næringsliv, kvinner velger omsorgsfag, humaniora og offentlig sektor. Rundt 10 prosent av norske ingeniører er kvinner, mens 90 prosent av sykepleierne er kvinnelige ansatte. Alle anstrengelser for å rekruttere kvinner til mannsyrker og vice versa har hatt minimal effekt.

Like muligheter for ulike mennesker heter det i politiske paroler, underforstått like muligheter for begge kjønn. Og kanskje det er det vi har? Kanskje det er nettopp full likestilling som er årsaken til det kjønnsdelte arbeidsmarked? Kanskje utdannings- og yrkesvalg har sin årsak i naturlige interesseforskjeller hos jenter og gutter? En kjønnsløs likestilling vil i så måte være naturstridig.

Når det viser seg at jenter trives mer i yrker som har med mennesker å gjøre, innen for eksempel sykepleie, skole, helse, ja så tyder det på et større anlegg for omsorg og empati enn hos menn. Og det har jo selvsagt en naturlig årsak. Det er tross alt kvinner som besitter den fantastiske egenskap å kunne skape nye mennesker i sin egen kropp. Den nyfødte, hjelpeløse ungen skal også ammes og beskyttes. Og da er det godt å ha en god og sterk mann som kan beskytte dem begge, skaffe mat og husly.

Det er jo slik vi har levd i hundretusener av år, det er vår biologiske historie. Genetisk sett kommer det til syne gjennom ulike kjønnskromosomer. Kvinnen har den dominerende genetiske informasjon med sine XX kromosomer. Men for å bli hankjønn må det ene X kromosomet byttes ut med et Y kromosom.

Kjønnsforskjellen kommer også til syne gjennom «arbeidsfordelingen» i et parforhold. XY kan selvsagt både lage mat og holde huset i orden, men XX er flinkere til å gjøre det intimt og koselig med både blomster og pyntegjenstander, de som er så søte...

Men jeg kan ikke tenke meg at kona henter verktøykista mi for å skifte pakning i krana som lekker på badet. Det må nok jeg som XY gjøre, jeg som er mann. Det er naturlig det, særlig siden far min var rørlegger...