Back to basics?

La meg si det med fysiker, matematiker og kosmolog Stephen Hawking: 

Menneskeheten er nå inne i en kritisk fase med de enorme økonomiske forskjeller i verden. Vi står overfor skjebnesvangre utfordringer i forhold til miljø, klima, matvareproduksjon, overbefolkning, artsutryddelse, epidemier, forsuring av verdenshavene...

Det har vært mange dommedagsprofetier opp gjennom historia basert på forskjellige tegn og tolkninger av ulike slag. Men i vår tid tar vi rede på de harde fakta med høyteknologisk utstyr. I tillegg utfører vi beregninger og prognoser takket være en enorm hjernekraft, datamaskinen. Allikevel beveger vi oss hjelpeløst mot et kalkulert økologisk sammenbrudd.

Hvorfor?

For å finne svaret er det nødvendig med en sjølransakelse, gjerne en psykoanalyse, for å finne ut hvordan vi er skrudd sammen, egentlig. 

Hva ligger i genene våre? Hvordan har vi forholdt oss til naturen opp gjennom evolusjonen? Hvordan har vi utviklet forholdet til hverandre?

For å ta det siste først så er det viktig å slå fast at vi er et flokkdyr. Det er som et individ i flokken at våre holdninger og følelser er formet gjennom millioner av år.

Siden flokken bæres oppe som en sum av de enkelte individers bidrag, vil det naturlig utvikles en adferd som går ut på å ta vare på hverandre. Det krever empati og en rettferdig fordeling av flokkens ressurser. Vi måtte rett og slett være snille mot hverandre for å overleve. Slik dannes det sosiale menneske.

Men i dag lever mennesket i så store flokker at det personlige ansvaret for hverandre er pulverisert og erstattet med institusjoner. Og institusjonene holdes oppe gjennom pengebidrag, budsjetter. Vårt sosiale ansvar er således blitt fremmedgjort i form av den skatten vi er pålagt å betale. Da er det lett å bli blind for det enkelte menneskes livssituasjon, og empatien forringes tilsvarende.

Som Homo Sapiens, det tenkende menneske, har vi vandret rundt på en planet med en natur som syntes uendelig rik, en natur vi bare kunne øse av.

Sånn er det ikke lenger. 

I dag består vi av mange store flokker som til sammen teller over sju milliarder. Vi har forlengst passert smertegrensen for naturens reproduksjon.

Det er vitenskapelig konsensus om at vi mennesker har i dag en aktivitet som tilsvarer et økologisk fotavtrykk på 1,7. Sagt på en annen måte, vårt ressursbruk krever 1,7 planeter.

Logisk sett er svaret på vår kritiske situasjon å gå tilbake til utgangspunktet, til den flokktilværelsen vi er skapt for. 

Det betyr i så fall å organisere samfunnet i små demokratisk styrte enheter slik at vi igjen kan bli produsent og forbruker i en og samme person. Først da kan vi ta beslutninger som er forankret i reelle behov, og samtidig erfare det virkelige forholdet mellom produksjon og ressurser, mellom forbruk og miljø. Det betyr å ta tilbake makta over egen tilværelse.

Men foreløpig går vi stikk motsatt vei. Det kalles sentralisering.