Det ligger i våre gener!

Arkeologer og biologer har mye å lære oss om vår fortid, hvordan vi levde og overlevde. Skjønt alle og enhver kan gjøre seg noen tanker om hvilke egenskaper som har gjort det mulig å overleve en tre milliarder lang evolusjon. 

Men la oss være litt beskjedne og bare forholde oss til steinalderen, den lengste kjente tilværelsen for oss mennesker. Vi vet at for et par hundre tusen år siden «fødte» evolusjonen menneskeskapninger akkurat lik oss. Samme utseende, samme egenskaper. Riktignok er det interne variasjoner i arten vår, Homo Sapiens, avhengig av hvor på kloden vi havnet. Vi ble, og blir, påvirket av tilgang på ressurser, av vær og vind, av sol, varme og kulde. Noen utviklet mye pigment i huden og ble mørke, andre fikk sitt pigment redusert og ble lysere i skinnet.

Men uansett utseende så måtte vi overleve. Vi måtte skaffe oss mat, og maten var i naturen. Vi måtte jakte på dyr, fange fisk og sanke alt som var spiselig fra nøtter til skjell. Siden vi sjøl var (og er) natur måtte vi være svært så årvåkne for ikke sjøl bli jaktet på og spist. Dette er selvfølgeligheter, men allikevel viktig å dvele ved i blant. For med steinaldermennesket som referanse kan vi spørre hvilke egenskaper gjorde det mulig å overleve, hvilke egenskaper ble gradvis nedarvet i våre gener?

La oss først ta for oss selve jakten. 

Takket være et stereoskopisk syn kan vi bestemme posisjon og hastighet til byttedyret. Dyr som har øynene plassert slik at nesepartiet stenger for utsynet rett fram må svinge med hodet hele tiden for å se hva som befinner seg i front (et godt tips når du møter ei krokodille, still deg rett foran så blir du ikke sett og kanskje ett...). Et godt syn og en god hørsel er heller ikke å forakte når det skal jaktes.

Med utgangspunkt i Ayn Rand sin filosofi, hun som blir kalt kapitalismens gudmor, blir det naturlig å spørre om jakten er mest effektiv for den ensomme jeger, i motsetning til om flere deltar. Ayn Rand med sitt mantra egoisme er en dyd, mener jo at konkurransen om ressursene blir mest effektiv når alle kjemper mot alle.

Vi trenger bare å gå til moderne elgjakt for å avsløre den påstanden som rent tøv.

Elgen jaktes på og felles gjennom et avansert samarbeid mellom mange personer, et såkalt jaktlag. I tillegg blir jegernes egne sanser forsterket med tekniske hjelpemidler som kikkerter og mobiltelefoner.

Det er også slik at vi mennesker kan samarbeide mot et felles mål uten godtgjørelse.

Det kalles dugnad! Individets egoisme er nå forankret til et kollektiv, til en flokk. 

Jeg har sjøl opplevd noe stort i så måte som bosatt i ei lita bygd i sør-Troms. Vi gjorde alt på dugnad, alt av arrangementer, teater, vedlikehold, ulike tilstelninger etc. 

Noe av det største jeg fikk oppleve var lysløypa. Først måtte vi bryte løs stolpene til ei nedlagt kraftlinje. Stolpene ble fraktet ned til bygda og reist opp igjen der hvor lysløypa skulle anlegges.

Nysnøen kledde skogen hvit. Ute på jordet sto vi andektig og forventningsfulle rundt stolpen med sikringsboksen. Kvelden var kommet. Jens, bygdas elektriker, fikk æren av å koble til strømmen. 

Som et mirakel flammet den svarte skogen opp med sine glitrende trær innover i marka. Bygda fikk sin lysløype, og jeg hadde bidratt litt, men med en stolthet som fortsatt er gjemt i mitt hjerte.