Ja, unnskyld at jeg spør. Jeg er klar over at det er risikabelt å så tvil om Charles Darwins evolusjonsteori, man kan jo bli beskyldt for å være religiøs... Men det er altså elefanten som har fått meg til å tvile. Jeg kan gå med på at størrelsen har utviklet seg i løpet av noen millioner år. I dag kan de største veie nesten ti tonn. Evolusjonen kan nok også ha utviklet elefantens imponerende hukommelse. Det er en viktig egenskap for å kunne erindre veien dit det finnes mat og drikke. Dessuten kommuniserer de godt med hverandre, og med oss mennesker. Elefanten har ingen problemer med å lære hundre forskjellige ord.
De kan spille fotball og kurvball, de kan sykle og danse. De kan nesten alt, synes jeg. Jeg har sett det sjøl i Nongnooch parken! Men, og det er et stort MEN. Hva med snabelen? I følge Darwins anerkjente teori vil de individer som har de beste forutsetninger for å overleve i sitt miljø, de vil føre arten videre. Når miljøet forandrer seg, vil altså det individet som blir født med en liten ekstra genetisk fordel, det vil tilpasse seg og overleve. Over lang tid med positive mutasjoner, vil individet ha blitt så mye forandret at en ny art har oppstått. Har jeg forstått dette riktig, eller?
For det er da jeg begynner å lure. Hvilke miljøforandringer kunne føre til at det var en fordel med ei så lange nese?
En god luktesans kunne sikkert være et pre. Men elefanten har ikke noe spesiell god luktesans. Dessuten sitter luktesentret i munnen, nærmere oppunder ganen. Hvis nesa skulle utvikle seg til å bli lenger og lenger ville den jo på ett eller annet utviklingstrinn ha vokst over munnen, men samtidig være så kort at den var til ingen nytte. Når nesa sperret for inntak av føde, så ville jo det bety katastrofe. Arten ville ha dødd ut, rett og slett sultet ihjel.
Så derfor må det være lov å spekulere i om det plutselig ble født en elefantunge med en fullt operativ snabel á lá den vi kan beundre i dag. Ungen ville ganske sikkert ha skremt vettet av sine foreldre, men var dog best egnet til å føre arten videre.Dersom vi velger den teorien, ja da har vi vel blitt litt religiøse. Kreasjonisme kalles det på fint. Da tror vi på skapelse, gjerne utført av en gud eller ei gudinne.
Og jeg ser ho for meg. I Afrika. Med ryggen lent mot ei palme sitter ho og betrakter alle de rare dyra. Ho er ei stor, svart negerdame, rund og frodig med et flott utslått hår, kruset og grått. Kjolen hennes er like blå som himmelen hun tilhører.
Hun får en idé, like genial som morsom. Hun skaper et dyr. Et dyr med ei lang nese, så lang at den rekker helt til bakken. Nesetippen gjør hun ekstra følsom. Nesa gir ho navnet snabel. Snabelen som løfter enorme tømmerstokker, den som kan plukke opp en liten mynt fra bakken. Snabelen som kiler deg i nakken for å tigge bananer når du sitter på uterestaurant.
 |
| Legg til bildetekst |
Det morsomme er, tenker ho og flirer med seg sjøl, det er at mennesket vil gruble over om snabeldyret er skapt av henne eller av Darwin.
Det geniale er selvsagt at elefanten med sin store nese kan suge opp ti, femten liter vann i en slurk – og det uten å nyse!
