Lønnsomhetens pris.

Regjeringa legger opp til en gigantisk vekst i de største byene parallelt med sammenslåing av kommuner. Argumentet er økonomisk lønnsomhet gjennom stordrifts fordeler. Og med den type matematikk som legges til grunn så stemmer vel kanskje det. Men når regjeringa samtidig argumenterer med at større byer og kommuner styrker lokaldemokratiet, da er det vanskelig å følge tankegangen. Styrkes lokaldemokratiet omvendt proporsjonalt med avstanden mellom de styrende og de styrte? Er valgdeltakelsen proporsjonal med størrelsen på kommunebudsjettet? 

Kapitalen trives best med tilgang på stor og konsentrert arbeidskraft. Da blir den både billig og føyelig. Sammen med veksten i kompetanse- og servicenæringer er storbyen svaret. Verdens metropoler vokser kontinuerlig parallelt med et massivt volum av søppel og avgasser. I asfaltjungelen lever menneskene oppå hverandre i skyskrapere av stål og betong. De som ikke får plass der får nøye seg med et skur i slummen. Det er lønnsomt sier økonomene, men er det slik vi vil leve? 

Lønnsomheten i oppdrettsnæringen krever også en høy individtetthet... 
Det trengs fire kilo såkalt industrifisk for å ale opp en kilo oppdrettslaks. Flere arter av industrifisken står på rødlista over utrydningstruede arter siden de beskattes langt over bærekraftig nivå. Nå må laksen tvinges til å bli vegetarianer med soya fra Brasil på menyen. 

Miljøproblemene er enorme knyttet til lakselus, avfall, medisinering og rømt oppdrettsfisk. Rømt oppdrettslaks knekker stadig flere ville laksestammer siden disse blir påført tap av genetisk mangfold. Bare under ekstremværet «Nina» rømte rundt 100 000 laks som bidrar ytterligere til en alvorlig miljøkatastrofe.

Lønnsomhetens pris er høy!

Den norske stat subsidierer oljeselskapenes prøveboring i Barentshavet med titalls milliarder kroner. Da blir de fattige 40 millioner i subsidier til pelsdyrnæringa bare småpenger i forhold. Men regjeringa vet nok hva den gjør siden de har flyttet iskanten i Barentshavet nærmere polen og gitt flere konsesjoner til både fiske- og pelsdyroppdrett. På sikt bidrar subsidiene til en vekst i BNP, forhåpentligvis.

Men det er ikke alltid like lett å forstå lønnsomhetsberegningen som legges til grunn. Eksempelvis når regjeringa reduserer subsidiene til jordbruket og bygger ned den matjorda som er egnet for dyrking av korn, så blir resultatet at Norge nå importerer nær 90 prosent av alt matkornet vårt! Kan det være lønnsomt også?

 

Den ensidige vektlegging av hva som er lønnsomt og profitabelt reduserer mennesker og natur til objekter for kapitalens ubønnhørlige krav til vekst. 

Når kvalitet blir ensidig definert kvantitativt i form av kroner og øre, blir de spesifikke humane verdier satt til side. Når grupper av mennesker blir definert matematisk, kan regnestykket fort gi et negativt svar. Sånn sett gir «Eldrebølgen» og «Ikke vestlige innvandrere» bare røde tall i regjeringas budsjetter. 

Kanskje vi snart blir børsnotert?