Sånn har vi det her...

Ute på landsbygda gjelder helt spesielle trafikkregler. Bikkjer, katter, høner og kyllinger skal også ha sin plass på veien. 
Sistnevnte, av mangel på trafikkvett, hopper rett ut fra grøftekanten uten å se hverken til sai eller kwa.  

Siden jeg ikke liker å ta livet av dyr, blir det bråstopp. 

Og ho som sitter bak stanger hodet i ryggen min sammen med noen gloser på thai som jeg ikke evner å tolke, heldigvis og takk for det...

Bikkjene ja, i denne lille landsbyen nord i Thailand mot grensa til Laos, er det bikkjene som eier veien der de ligger og glaner oppgitt på deg dersom du skulle være så frekk og be dem trekke litt til siden.  

Storfeet har jeg gitt opp, de er for store til å kunne dyttes vekk. Dum som ei ku!, roper jeg...

Hanene derimot har vakt min beundring. De viser en imponerende trafikk-kultur.

Nå har jeg gjort det til en vane å stoppe og gjøre honnør som tegn på at fjærkreet kan trygt krysse veien. Da spankulerer den fargerike, stolte hane over veien med hevet hode og erigert kam, mens den bruser med fjærene.

Hadde jeg vært ei høne ville jeg blitt forelsket. Men det er jeg ikke, i stedet har jeg blitt nominert til landsbyens populære original. Så det...

Det er faktisk en nervepåkjenning å ferdes på veiene her i kongeriket til Bhumibol og Sirikit. Der skal det nemlig måles hestekrefter i en risikosport som kalles kappkjøring. Resultat: ca. 25.000 trafikkdrepte hvert år på thailandske veier.

Her oppe i nord ser jeg heller ikke hverken politi eller skilt med fartsgrense.

Det eneste skiltet jeg ser er fareskilt med en elefant på. Men jeg må bryte sammen og tilstå at jeg er like sløv her som hjemme. 

Eller senker du farta når du ser et skilt med en elg på?

I landsbyen Honglopka, bygger kona hus.

Et hus som til min undring bare blir større og større. Utvidelsen skal romme storkjøkken, gjesterom og vaskerom.

(Jeg mistenker at kona har blitt smittet av det som kalles Stormannsgalskap...)

Og på toppen av det hele klager ho over at alt blir så dyrt.

Jamen herregud, sier jeg, tenk om du skulle bygd denne villaen i Norge, da ville den kostet flere millioner. Nå slipper du unna med en halv, tomta inkludert.

Dessuten har du jobbet og slitt som renholder i Norge gjennom mange år nettopp for denne drømmen av et hus, og betalt din skatt har du også.

(Akkurat det der med å betale en tredel av inntekta i skatt, har thaiene vanskelig for å forstå. Her i Thailand er det lite av det slaget. Men Sampan fattet ganske snart at det var en god ordning, nemlig et gigantisk spleiselag, en spleis på noe vi kaller velferdsstat.

Da er det verre med alle de etnisk norske nordmenn som ikke har skjønt akkurat det poenget...).

Kona mi, Madam Sampan, er ei sterk, arbeidsom dame til tross for bare sine 1,52 moh. Hennes store drøm går nå i oppfyllelse. Ikke rart ho ser på huset sitt med lykkestjerner i øynene.

Så får ho bare akke seg så mye ho vil over at det blir så dyrt, gjerne krydret med et par bannord, et på thai og et på norsk; ziphai og hæjegu...