... og NORGE LEVERER VARENE!

 Og det gjennom systematisk hemmelighold av konsekvensene, av ressursforbruk, av miljøvandalisme, av økte utslipp av klimagasser. Men heldigvis har vi leksikon og svensk dokumentasjon!

I følge NVE var det ved årets start etablert 53 vindkraftverk med 1164 vindturbiner som leverte 9,9 TWh, tilsvarende 6,6 prosent av landets strømforsyning. 

Kapasitetsfaktoren var på 33,5 prosent, til tross for den høyeste i verden betyr det at turbinene var i drift kun 122 dager i løpet av året.

Av en total produksjon på 150 TWh eksporterte vi til EU 76 TWh, men sammen med planlagt kabel til Skottland blir eksporten på hele 88 TWh ≈ 60 prosent av årsproduksjonen. Og selvsagt skal det meste av energien være fornybar vindkraft som krever nesten 11.000 vindturbiner, hvilket også er regjeringas målsetting.

11.000 vindturbiner! Hva betyr det egentlig?
La oss her se bort fra produksjonskjeden til en 210 meter høy vindturbin som veier flere hundre tonn, hvilket krever store mengder energi i form av gruvedrift, transport, produksjon, installasjon, vedlikehold og avfallsbehandling etter 20 år. Hele tiden avgir alle ledd klimagasser til atmosfæren.

Men la oss se hvor klimavennlig er selve installasjonen der vi kan bruke Raskiftet Vindkraftverk som eksempel. Verket ble ferdigstilt i 2018 med sine 31 turbiner og ligger på vestsiden av Osensjøen i Trysil kommune og dekker et område på cirka 27 km². Den største eieren er Stadtwerke München i Tyskland med 60 prosent.

At en vindturbin krever et solid fundament er vel selvinnlysende. Hver turbin i Raskiftet krevde ei utsprengt grop på 21 meter i diameter og cirka 3 meter dyp. De utsprengte bergmassene ble for det meste brukt som fyllmateriale til bygging av anleggsveiene som i alt ble på 25 kilometer.

Hver grop ble så fylt med armeringsjern og betong. Det gikk med 350 kubikkmeter betong til hvert fundament som ble tilkjørt med 44 betongbiler. I tillegg trengs det betong til oppstillingsplass for kran og bygging av veier.

Leksikonet kan fortelle oss at til 1 m³ betong går det med 140 - 190 liter vann + 300 - 350 kg sement + 950 kg sand + 900 kg stein/pukk – tilsammen cirka 2.300 kg.
Produksjonen krever store mengder energi og er av de produksjonsprosesser som avgir mest klimagasser til atmosfæren; i snitt 300 kg CO₂ for hver kubikk betong. Det betyr at hvert fundament har avgitt 300 kg x 350 kubikk = 105 tonn CO₂ til atmosfæren!

Skal vi våge å regne mer? Hva med hele kraftverket på 31 turbiner? Ja da får vi 105 tonn x 31 = 3255 tonn med karbondioksid. Og dersom eksporten til EU skal dekkes med vindturbiner sprengt inn i norske fjell? 105 tonn x 11.000 = 1.155.000 tonn CO₂! Produksjonen av armeringsjern, stålstag, betong til kranplasser, transport og veier kommer i tillegg.

Det er dette som blir markedsført som klimapolitikk! Det er dette som er regjeringas ambisjoner, beskrevet i sin Klimaplan 2021-2030.

Tysklands Energiewende har strandet på rundt 30.000 vindturbiner. Det ble for store naturinngrep og for stor folkelig motstand, men det viktigste er nok at de statlige subsidier opphørte etter å ha passert tusen milliarder euro.

Nå bygger Tyskland vindkraftverk her i landet med norske subsidier, og ønsker på sikt å erstatte energien i naturgassen som kjøpes fra Norge med fornybar vindkraft.
EnerWE har regnet på det og funnet ut at det vil tilsvare rundt 135.000 vindturbiner langs den norske kyst, på våre vidder og i våre fjellheimer.  Det er visst god butikk!

Og det er vel greit. Eller?