Høst!

Sommerens krampetrekninger kan være kraftige nok med storm i kastene og regnskyll á lá tropene. Begrepet høst henger antagelig sammen med innhøsting. Høy og korn, frukt og grønnsaker må bringes under tak før de første snøfillene daler ned. På denne tiden skulle hesjene helst stå tomme. Treskemaskinene gikk for fullt, og høyet ble tråkket ned i laet på låven. Der hvor det var så gøy å hoppe. Hoppe i høyet altså.

Joda, jeg vet det var i gamle dager, men... I dag pakkes høyet inn i hvite eller svarte plastballer, liggende uestetisk igjen ute på jordet. Skjønt noen av dem blir tatt av flommen og seilt inn på riksveien, hvor irriterte bilister må ut og vasse i vann til knes for å dytte dem vekk. Det har jeg sjøl opplevd, tenk!

Mange setter størst pris på denne årstiden med all sin fargeprakt. Vakker er skogen i sin ouverture til vinteren, flammende i kveldssola. Men skogen har gjort jobben sin i løpet av sommeren, nå skal den hvile.

Den har skaffet vekst, næring og velstand. Og den har skaffet oss oksygen. Lufta er nå herlig klar og mettet av det vi er helt avhengig av, surstoff. Den som ikke forstår sammenhengen mellom bladets fotosyntese og vår respirasjon, forholdet mellom planter, dyr og mennesker, den fatter ikke sin egen tilblivelse og sin egen tilværelse.

Ta vare på naturen, heter slagordet. Javel, men hva betyr det egentlig? Å ta vare på naturen for sin egen del er ikke noe mål i seg selv. Naturen har endret seg og endrer seg hele tiden, over lange tidsintervaller. Det er de korte intervaller som er farlige, farlige for oss. En skadet natur, en økologi i ubalanse, truer vår eksistens.

Derfor bør vi endre slagordet til Ta vare på menneskeheten. Appellen Ta vare på oss mennesker vil med sin egosentriske målsetting skjerpe kravet til politisk handling for å ta i bruk de nødvendige midler. Og det med midler som sikkert vil medføre at det enkelte individ må gi fra seg noen privilegier.

Ho står ved den breddfulle bekken. Ei blåklokke med en regndråpe fanget i sine høstblasse kronblad. Jeg setter meg ned, for sammen å lytte til bekkens symfoni. Slik sitter vi lenge, blåklokka og jeg, og fornemmer hverandres eksistens. Liksom buen over strengene spiller vannet seg selv gjennom kaskader og stille partier, tonesetting i myke strømhvirvler og kjælne stryk rundt glattpolerte steiner. Selve livets kilde, vannet, spiller til dans. Livets dans.

Jeg stryker min fortrolige venn over kronbladene og tar farvel. Begge vet vi må fullbyrde oss selv, på hvert vårt vis i tråd med vår egenart.

Bekken lokker meg mot havet. Der blir den tilintetgjort i sitt eget element. Jeg setter meg på svaberget i morgensola og blir ett med den blå planeten.

Stillheten fylles av brenningenes lekende slag mot blanke berg, inn med tunge dønn, lik evighetens elskovsstønn..., sukkende tilbaketog med hvite skumtopper hvislende som en slange, rallende og surklende inn i slukter og jettegryter. Selve urlyden kan du høre, den første som brøt planetens stillhet i dens tidligste morgengry. Ensom og naken glir jeg sakte ut i havet for å vende tilbake til meg selv...