Ja, selvsagt kan man tenke tanken, det vil si mistanken...
Jeg snek jo sjøl på toget noen ganger, for lenge siden altså.
Men linerla da, herregud!
Heldigvis så jeg ho fra siden, det er viktig, det lærte bestemor meg. Første gang du ser linerla om våren er det viktig at du ser ho fra siden, sa bestemor, da får du en veldig fin sommer. Det husker jeg godt. Og det gjelder vel også selv om ho kommer som blindpassasjer med toget, linerla altså?
Men kråka mi er sjeldnere å se på denne tiden, ho er så opptatt med å bygge reir og stifte familie. Ho som jeg har holdt i live gjennom hele vinteren sammen med sin samboer, to svarttroster og gjengen med småfugler. Da var jeg god å ha.
Og når jeg en gang i blant var så uforskammet å komme litt seint ut med frokosten, så satte ho seg på taket av fuglehuset og kraet irritert. Da var jeg snar å legge ut brødskalker og smuler, forøvrig stjålet fra skuffen i brødskjæremaskinen på Rema1000, dog velsignet av kassadama.
Og når jeg en gang i blant var så uforskammet å komme litt seint ut med frokosten, så satte ho seg på taket av fuglehuset og kraet irritert. Da var jeg snar å legge ut brødskalker og smuler, forøvrig stjålet fra skuffen i brødskjæremaskinen på Rema1000, dog velsignet av kassadama.
Jeg har blitt glad i ho Kråka, som ei god venninne lissom. Men akkurat det er jeg forsiktig med å si til folk siden noen allerede har ymtet frampå om behov for psykolog og sånn...
Nede i Djupsund er det fint å sitte på en stubbe i skogen, skue ut over havet og la sansene tolke tilværelsen. Orkesterplass kalles det.
Det lukter jo vår, det lukter «...nytt liv av daude gror».
Sola lyser opp den hvite skogbunnen, hvitveisen står tett.
Hestehoven har vokst seg stor, det er jo mange uker siden vårens pioner gjorde sitt comeback opp gjennom skitten snø. Det var omtrent samtidig som selja viste fram « gåsungene» sine. Og i sørhellinga er det blått, den vakreste blåfargen på denne jord, det sørger blåveisen for. Bjerka står utålmodig på spranget, «... no lauvast det i li».
Sola lyser opp den hvite skogbunnen, hvitveisen står tett.
Hestehoven har vokst seg stor, det er jo mange uker siden vårens pioner gjorde sitt comeback opp gjennom skitten snø. Det var omtrent samtidig som selja viste fram « gåsungene» sine. Og i sørhellinga er det blått, den vakreste blåfargen på denne jord, det sørger blåveisen for. Bjerka står utålmodig på spranget, «... no lauvast det i li».
Hakkespetten er i full jobb, kan jeg høre, men om det er flaggspett eller svartspett skal jeg ikke ha noen sikker formening om på nuværende tidspunkt - som politikerne ynder å formulere seg. Måker og terner er som vanlig i full vigør med oppvisning i flygekunst, luftens mesterlige akrobater mens de holder et skikkelig leven.
Ærfuglene derimot, de padler sakte rundt, stille og anstendig, parvis som kjærester, snart klare for vårens dypere mening; reproduksjon!
Ærfuglene derimot, de padler sakte rundt, stille og anstendig, parvis som kjærester, snart klare for vårens dypere mening; reproduksjon!
Det samme med traneparet der borte i sivkanten, de har jo øvd på tranedansen et par uker nå, så snart er det premiere!
Høyt der oppe kommer en stor plog med grågjess.
Jeg vinker og roper så høyt jeg kan; - hils til ho Kari Bremnes i Kvæfjord! (jeg er helt aleine, håper jeg...).
På hjemtur plukker jeg en liten bukett med vårens gladeste markblomster. Ikke så stor bukett, man skal ikke være grådig mot naturen, men heller ikke så liten at den ikke blir lagt merke til når ho kommer fra jobb.
Det viser seg heldigvis at buketten i vannglasset på kjøkkenbordet er akkurat passe stor. Så stor at jeg får sagt det, ja sagt det med blomster...
For kona sier åhhh så fin, tusen takk, jeg er glad i deg også... Våren er ei fin tid, kjenner jeg. Så det...
For kona sier åhhh så fin, tusen takk, jeg er glad i deg også... Våren er ei fin tid, kjenner jeg. Så det...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar