Lykkejeger?

Turen plinget inn på taxameteret: Avhente på Flyktningmottaket OCC, levere Legevakta i Tønsberg. Turen var på kreditt. En tur som skulle bli en helt spesiell opplevelse, en nærkontakt med en virkelighet som en ellers bare leser om eller ser på TV.

En mann i hvit skjorte merket Røde Kors kommer gående mot drosja. Han geleider et par med en liten gutt i farens hand. Mamma og ungen setter seg bak. Jeg registrerer at de er kledd i vestlige klær, i slitte jeans og skinnjakker. Guttungen har på seg en tykk genser med et skjerf rundt halsen. Det er ikke vanskelig å se hvem som skal til lege. Han ser på meg med store, brune øyne, blanke av feber og fylt med en blanding av redsel og nysgjerrighet.

Hun er sjelden vakker, men ansiktet er lukket i et sorgfullt drag. Faren er en stor, bredskuldret mann med fire, fem dager gamle skjeggstubber. Han ser på meg med harde, nesten fiendtlige øyne.

Jeg tar sjansen på å stille noen spørsmål, og jeg får svar. De flyktet fra byen Homs. De flyktet fra regjeringsstyrkene til Bashar al-Assad og fra terroren til IS. Sjøl tilhører de en organisasjon som vil innføre demokrati og ytringsfrihet. Han er journalist og prater brukbart engelsk, hun studerer arabisk.

Jeg oppfatter at hans eldre søster og hennes ti år gamle sønn ble drept da skolen ble bombet. Jeg oppfatter også at hans kollega ble arrestert og henrettet for sine regimekritiske artikler.

De har vært på flukt i tre måneder. Flukten har gått gjennom Tyrkia, Hellas, Makedonia, Kroatia, Slovenia... Han bar guttungen på skuldrene, og hun bar deres to år gamle datter i armene. De hadde penger, men det var også alt.

Hvordan de kom seg til Norge får jeg ikke helt klarhet i.

Han ser på meg og sier stillferdig; vår lille datter døde på et hospital i Oslo for fem dager siden. Det ble stille i drosja.

Han vil vise meg at de lærer norsk og drar fram et papirark fra innerlomma. Der står skrevet «mange takk», jeg heter Abdul», «vi er fra Syria», «jeg er sulten», m.fl.

Han finner også fram et lite krøllete avisutklipp med overskriften «Lykkejeger». Jeg spør hvordan han har fått det. Han bare trekker på skuldrene.

Siden han vil vite hva ordet betyr, sier jeg som «sant» er. Lykkejeger betyr «Velkommen til Norge! – Welcome to Norway!» 

Mange takk, hvisker han med et lite smil og med øyne som har fått varme i seg.

Vel framme følger jeg de inn til resepsjonen. Han tar handa mi med begge sine og takker. Guttungen vil også takke og rekker fram sin lille neve. Hun ser på meg med en munn som viser antydning til et smil.

Jeg haster ut i drosja, men må vente med å kjøre til jeg får svelget klumpen i halsen og tørket tåresløret fra øynene...